|
|
|
|
Web: Geir Neverdal
(lektor/cand.philol) - Sel Historielag
- Siden ble oppdatert 20.06.2014-
|
|
|
|
|
|
|
Noen av de institusjonene og
foreningene som bidrar med informasjon og hjelp:
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
"Skottetoget 1612"
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hva skjedde?
- Hva var årsaken? - Hvilken betydning fikk denne hendingen i
norsk historie
|
|
|
|
|
Bakgrunn -
Slaget -
Myter? -
Betydning
- Gjenstander - Litteratur -
Skottland - Program2012
|
|
|
|
|
Mange av gjenstandene
som er avbildet på dette nettstedet kan sees i Skottetog-samlingen
i vertshuset Sinclair i Kvam. Der finnes videre mye av kjent tekstmateriale
som omhandler skottetoget. Opptrykk av flere av de gamle bøkene kan også
kjøpes der.
|
|
|
Gudbrandsdalsmusea har i mars
2014 lagt ut informasjon om innholdet i pakka fra 1912 og mediestormen
rundt den på nettsidene sine.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Innhold på denne siden:
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fredelig
sameksistens
Symbolverdien i norsk historie
Arrangementskomitéen
Kalmarkrigen 1611-1613
Årsak til Kalmarkrigen
Verving i Skottland
Hvem seilte fra Skottland?
Havfruen
Landingen
|
|
Mobilisering - budstikke
og
brennende
varder
Marsjen fra Klungnes - rundt
Isfjorden
og opp Romsdalen
Marsjen gjennom Lesja
og Dovre
ned til Romundgard i Sel
Støttene i Kringenområdet
Kringen, Kringom, Kringlen,
Kringelen, Kringane
Noen av kildene
|
|
|
|
|
|
Skrivekonkurranse
- Les mer her
Suvenirkonkurranse - Les
mer her
|
|
|
Restaureringen av Kringenstøtta
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Følgende ble vektlagt
under 400-årsmarkeringen 16 - 26 august 2012:
(Her kan du se programmet for dagene 16
- 26. august 2012)
1) Fredelig sameksistens
Vi bor i et Europa der det i dag er stor vilje til å løse problemer landene
imellom på fredelig vis.
Det er ikke så mange år siden det ikke var slik.
Vi ønsket å gjøre markeringen i 2012 til et arrangement der
kulturelt samkvem med Skottland sto sentralt. Både Sinclairklanen og the Caledonian Society var
representerte i arrangementskomiteen - og Sinclairklanen la i 2012 sin
verdenssamling til Otta og Kringen.
Søndag 26. august ble det avholdt en fredsmesse med biskopen i Hamar,
Solveig Fiske og prominente gjester.
Mange av medlemmene til Gudbrandsdalslaget i USA kom også til markeringen.
Det var flere utstillinger - gjenstander, foto og prospektkort (fra 300-årsmarkeringen i 1912), bunader, drakter
og skotske tartaner. Flere sekkepipeorkester kom
- og spel- og dansarlag fra Gudbrandsdalen og
andre steder.
Pillarguri og
Sinclair er jo knyttet til mange av folkemusikkens slåtter og hallinger.
Et historisk seminar med skotsk og norsk deltagelse kastet litt nytt lys
over det som hendte og de mange mytene knyttet til Skottetoget i 1612.
Les mer om programmet her.
Disse sidene er laget med et ønske om at kunnskap om fortiden skal sette
oss bedre i stand til å unngå at ting som dette skjer på nytt.
Arbeidet for å unngå at vanlige mennesker - som lokale bønder og andre - må
gripe til våpen for å verge seg og sine tar aldri slutt. - Det var også et
viktig element under 400-års markeringen for slaget.
2) Symbolverdien i norsk historie
Den store
symbolverdien slaget - og mytene rundt slaget fikk i nasjonsbyggingen av
Norge sto også sentralt.
Det som hendte styrket ”sjølvkjensla” til
nordmenn generelt og dølene spesielt - i en tid da landet lå langt nede
Les mer ...
Kommentar
1906 – et år etter at
unionen med Sverige ble oppløst:
Det er vel ikke tilfeldig
at da den første foreningen for utvandrede gudbrandsdøler i USA ble
dannet i Minneapolis 1906, valgte de 83 grunnleggerne navnet
”Kringen” - og den første oppgaven var å samle penger til en minnestøtte (Holbøstøtta) i Kringen i Sel.
Det er heller ikke tilfeldig at Kongen og Statsministeren var tilstede ved
avdukingen av denne støtten ved 300-årsjubileet i 1912 (Kilde: Årbok 2009 Gudbrandsdalslaget i USA
s.7).
|
|
|
Kringen - ved Otta i Gudbrandsdalen
|
|
|
|
|
Kalmarkrigen 1611-1613
Dette
var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige - den fikk navn etter striden
om Kalmar slott og festning på den svenske østkysten.
Kalmar
slott ble erobret av danskene i august 1611 etter lengre tids kamper.
(Konflikten
dreide seg imidlertid om mye mer - og selv om Danmark-Norge kom seirende ut
av denne striden, ble det i ettertid Sverige som vokste fram som den
ledende maktfaktor i Nord-Europa.)
|
Kalmar
slott (Wikipedia)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Årsak til Kalmarkrigen:
Svenskekongen
- Karl 9. - forsøkte å legge under seg
Finnmark - og han krevde der skatt av sjøfinnene.
Dessuten
hadde han anlagt byen Göteborg, noe som var til skade for de danske
inntekter av Øresundstollen. Danmark-Norge kontrollerte på denne tiden Øresund
(SNL).
|
Kalmarkrigen
|
|
|
Den 30. oktober 1611
dør Karl 9. - og sønnen, den sytten år gamle Gustav II Adolf
- Sveriges nye konge - arver krigen med Danmark-Norge.Begge
parter benytter i stor grad leiesoldater - noe som skaper problemer for den
unge svenske kongen når han forsøker å verve soldater i Skottland
Det
har seg nemlig slik at Christian IV - danskekongen - er svoger til
den engelske kongen Jakob (James) I. - og Jakob som den gode
slektning han er - har forbudt verving av engelske/skotske soldater -
dersom de skal brukes i krigen mot svogeren.
|
|
|
Christian
IV var 35 år i 1612
(Wikipedia)
|
En
eldre versjon av Gustav II Adolf
-
men i 1612 var han bare 18 år
|
|
|
Den unge
svenskekongen bestemte seg likevel for å trosse forbudet til Jakob I - han
ønsket seg 3000 leiesoldater som han ville benytte i kampen mot
Danmark-Norge. Det meste skulle være fotfolk.
Norge - et lett bytte
Norge
ble på denne tiden betraktet som et lett bytte.
I Danmark ble det sagt at for å ta Norge trengte en bare 2 skip og 300
mann, hevder Angell (s.3). Norske bønder hadde heller ikke vist seg å være
til særlig hjelp når de ble satt inn i trefninger sør i landet.
Stridsviljen var liten.
Kongene på denne tiden benyttet seg da også helst av profesjonelle
leiesoldater - og det var ofte soldater som kunne være like farlige for
menneskene i det landet de kjempet for - som for menneskene i
det landet de kjempet mot. De plyndret gjerne etter behov og
anledning.
Krig er - og har alltid vært noe av det som bringer fram det verste i
menneskene. Terrorhandlinger er ikke et nytt fenomen.
Svenske (leie)soldater hadde tidligere ved flere anledninger herjet i Norge
- og det var vel kjent i bygdene hva krigshandlinger og plyndringstokter
førte med seg av grusomheter.
|
|
|
En må også huske at Norge var mye tynnere
befolket på 1600-tallet enn i dag - og med så spredt bosetting hadde
småsamfunnene i bygdene lite å stå i
mot med når grupper av bevæpnede menn slo til - ofte uten noe
særlig forvarsel.
Frykten for plyndring og brenning må ha vært
stor
Det er nesten ikke til å tro at det på så kort tid lot seg gjøre å samle
mellom 400 og 500 våpenføre menn i Kringen
(fra en befolkning på vel 3000 menn, kvinner og barn). Avstandene er tildels store og tida var knapp.
Behovet for å forsvare seg og sine, samt gård og grunn, må ha
vært svært sterkt følt.
|
Befolkningen i
området er nesten 10-doblet siden 1612
I 1612 bodde det bare vel 3 000 mennesker i det området
som i dag utgjør kommunene Lesja, Dovre, Vågå, Sel, Fron og Ringebu (ifølge Sjur Lonbakkens
masteroppgave.) I dag bor det vel 28 000 i det samme
området.
|
|
|
|
|
|
Verving i Skottland
Oberst Andrew Ramsay
fungerte som mellommann.
Han engasjerte sin bror - Alexander Ramsay som sammen med kapteinene George Hay og George Sinclair
begynte å verve soldater i Skottland - med temmelig hardhendte midler.
Ja, rekrutteringen ble så hardhendt at folk la på flukt og kongen i London
(Jakob 1) ble underrettet.
De skotske myndighetene grep inn og fikk
stoppet vervingen. De befalte også at skippere og redere skulle stoppe
utskipingen av soldater.
|
Det
er likheter mellom the Sinclair
red tartan som vises her, - og rondastakken, i Gudbrandsdalen
Les
mer om Sinclairtartaner her.
|
|
|
Mer om Sinclairklanens tartaner - og om skotske tartaner
og bruken av disse på 1600-tallet kommer senere.
|
|
|
Tre kompanier kom seg
allikevel avsted og kunne ikke innhentes av de
skotske myndighetene. På grunn av dette ble Andrew Ramsay
stevnet for riksrådet.
Han unnlot å møte opp der da han skulle svare for sine handlinger og ble
erklært som opprører.
Senere
ble han arrestert i England og dømt til landsforvisning.
|
|
|
|
|
|
Hvem seilte fra Skottland?
To skip med 300-350 leiesoldater forlot
Skottland den 2. august 1612.
Sannsynligvis var det vanlige handelsskip som ble benyttet, mener Angell.
Det ene gikk fra Wick
med to kompanier ombord.
Ca 100 mann under ledelse av kaptein George
Sinclair og ca 100 mann under ledelse av kaptein
George Hay.
(Ifølge Angell hevder den skotske historikeren Sir Robert Gordon at Sinclair samlet 150 mann ved
Caithness - det skulle i så fall bety at de sammen med Ramsays
soldater mønstret ca 350 mann (s18))
Det andre skipet la ut fra Dundee
med ca 100 mann ledet av oberst? oberstløytnant
Alexander Ramsay (Andrew Ramsays
bror)
Ekspedisjonens leder var Alexander Ramsay.
|
|
|
|
|
|
|
Sinclairs skip dro
først til Orknøyene - de lå der et par uker og rustet seg ut, hevder
Angell. Der fikk de vite at Ramsays skip nå lå
for anker ved Shetland.
Deretter
la skipene kursen mot Norge.
Noe
underlig kan det synes at de valgte å gå i land i Romsdalen når de skulle
ta seg over til Sverige.
En
annen gruppe av leiesoldater gikk på denne tiden i land i Trøndelag og kom
stort sett uhindret igjennom til Sverige den veien.
Det
er mulig skottene vurderte det slik at det ville være lettere å dra gjennom
tynt befolkede områder av Norge og slik satset på en rask marsj opp
Romsdalen og videre ned Gudbrandsdalen - for så å krysse østover fjellet
fra Ringebu og videre til Sverige.
Språkvansker?
Det
er også sannsynlig at de hadde forholdsvis bra kjennskap til norske
forhold, skotske handelsskip var ofte på disse traktene - en del skotter
fra de tidligere norske områdene i Nord-Skottland snakket norsk - og det
til og med så sent som siste halvdel av 1700-tallet.
I Gudbrandsdalen ble det da i ettertid også påstått at Sinclair og mange av
mennene hans forsto norsk. (Angell s28/29).
|
Skotsk adelsmann ca 1600
(skottetogsamlingen ved vertshuset Sinclair i Kvam
|
|
|
Havfruen
|
|
|
I ettertid dukket det
opp en rekke sagn og myter knyttet til Sinclair og skotteferden.
I Zinklarvisa til Edvard Storm
fortelles det om en havfrue som skal ha advart Sinclair mot å dra til
Norge.
Han skrev denne i slutten av 1781, omlag 170 år
etter slaget i Kringom.
|
|
|
|
|
|
|
...
Maanen skinner om Natten bleg.
De vover saa sagtelig
trille;
En Havfrue op af Vandet
steg.
Hun spaaede Herr Zinklar
ilde.
Vend om, vend om, du
Skotske Mand!
Det gielder dit Liv saa
fage,
Kommer du til Norrig, jeg siger for sand,
Ret aldrig du kommer tilbage.
...
Malt av Nils Hansteen,
1910.
Motiv: Havfruen som ifølge sagnet dukket opp foran Sinclairs båt med
advarsel mot å gå til Norge. (Maleriet kan sees i Skottetogsamlingen ved vertshuset
Sinclair i Kvam)
|
|
|
|
|
|
Landingen
|
|
|
Onsdag den 19. eller
torsdag 20. august kom de to skipene til Mørekysten, ifølge Angell.
I
nærheten av Vestnes så
de en fiskerbåt med to personer ombord - Ivar Helland og datteren hans.
Disse ble tatt ombord - skottene trengte en som kunne lose dem videre
innover fjorden. Jenta ble redd og tok til å gråte, forteller Angell
(s.34).
Hun ble derfor satt i land - og i
følge overleveringen fikk hun både saks med sølvhåndtak og
sølvfingerbøl av skottene.
Fingerbøl
- illustrasjonsfoto (Wikipedia)
|
Kart
lånt fra Wikipedia
|
|
|
De planla å gå i land
ved Åndalsnes, men utenfor Klungnesodden hevdet
Ivar at fjorden innenfor var urent farvann og ukjent for ham. Han våget
derfor ikke å lose dem lenger. Han ble da sluppet
fri og fikk endatil betaling for umaken. (Angell)
|
|
Adolph
Tidemands maleri "Snclairs landing"
(Wikipedia) - overdriver nok med hensyn til antall skip - det var to og ikke fem.
Ifølge overleveringen gikk dessuten skottene i land på andre siden av fjorden -
nordsiden - ved Klungnes.
|
|
|
|
|
|
|
|
Peder (Per) Klungnes
Nå
hadde de imidlertid fått tak i en ny los - Peder (Per) Klungnes.
Han trodde skipene kom med korn - tok med
seg tre riksdaler og rodde ut for å handle med dem.
Han ble da tatt med som los - og senere som veiviser opp Romsdalen.
Ifølge overleveringen bestemte han seg for å gjøre hva han kunne for å
sinke skottenes frammarsj.
|
Svensk
riksdaler fra 1575 (Wikipedia)
|
|
|
|
Han
klarte å overbevise dem om at farvannet inn mot Åndalsnes var farlig - og
de gikk derfor i land på nordsiden av fjorden - ved Klungnes.
Da måtte de marsjere rundt
hele Isfjorden for å komme fram til Åndalsnes - ifølge Angell en
strekning på over to gamle norske mil (en gammel norsk postmil
var ca 11,3 km).
Det ble slik bedre tid til å varsle videre opp Romsdalen.
I følge sagnet fikk Per lov til å gå innom hjemme
på gården sin for å skifte klær. Her skal han ha skrevet en melding - noen
hevder på en treflis. Denne ble stukket til en tjenestepike som siden rodde
over fjorden til Veblungsnes på sørsiden. Her ble så varden tent og varsel
om fiendtlige tropper sendt oppover Romsdalen.
Minnesten - Peder klungnes (Angell s37)
|
|
|
Ifølge Thomas Michell
er det mer sannsynlig at den virkelige grunnen til at skottene gikk i land
ved Skotkleven - dvs
ved Klungnes - "var at skipperne ønsket å
stikke til havs igjen så fort som mulig, og ikke utsette seg for større
fare ved å gå inn i en trang fjordarm langt inne i Romsdalsfjorden."
|
|
|
Mobilisering
- budstikke og brennende varder
|
|
|
|
|
|
Budstikke
|
|
|
Mobilisering:
"Budstikke,
en stav av tre eller jern, som fra gammel tid ble benyttet i Norden til
offentlige kunngjøringer. Når folk skulle samles til ting, forsvar av
landet eller andre viktige fellestiltak, ble budstikker båret fra gård til
gård med beskjed om dette. ....
Dette viktige budbringersystemet var regulert ved en rekke detaljerte
lovbestemmelser. Den rute som skulle følges, var nøyaktig foreskrevet;
forsømmelse ble straffet med bøter.
Ennå Christian 5s Norske Lov (1687) har regler for ombringelse av
budstikke. ... enkelte steder i Norge var budstikken i bruk til slutten av
1800-tallet."
(Store
norske leksikon)
|
Et tau i ene enden minnet om at den som
ikke adlød ordre risikerte å bli hengt. Gården kunne også bli brent - et
svimerke i andre enden av budstikka informerte om dét!
Foto: lånt fra Maihaugen
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Vardene - varslet ufred og angripere på vei
inn i landet
|
|
Dette kartet viser vardene i
Gudbrandsdalen - et lignende system hadde en i Romsdalen
(kartet er lånt fra Oppland fylkeskommune, kulturvern)
|
|
|
|
|
|
Allerede under kong Håkon den gode
(920-960) kom det påbud om å bygge en varderekke som skulle strekke seg
gjennom hele landet. Vardeplassene var fjelltopper eller høyder der en
kunne se fra en brennende varde til den andre.
Gjennom Gudbrandsdalen var det 20 slike vardeplasser.
I Sel var det to: Vetahøe ved Otta og Vetahaugen lengre nord, i Rosten.
Gjennom lovpålegg og forordninger ble disse vardene holdt i stand, spesielt
i ufredstider. Så sent som på slutten av 1700-tallet var vardene i god
stand.
|
Håkon den Gode og bøndene ved blotet på
Mære - v/ Peter Nicolai Arbo (1839-1892)
(lånt fra Wikipedia)
|
|
|
Marsjen
fra Klungnes - rundt
Isfjorden og opp Romsdalen
Torsdag 20. august
|
|
|
Skottene stolte nok ikke helt på Per - det
fortelles at de bandt en snor om det lange håret hans for slik å ha
kontroll på ham.
Etter å ha skaffet seg kløvhester til
utstyret - og til kvinnene de førte med seg, startet en hurtig marsj.
Ønsket var å forflytte seg så raskt at nordmennene ikke rakk å organisere
styrker til motstand mot inntrengerne.
Allerede første dag - torsdag 20. august - kom de seg rundt Isfjorden og
fram til Åndalsnes - på den tiden var det her knapt skikkelig sti engang,
hevder Angell.
Ja, det fortelles at de måtte klatre opp over fjellhammeren Bjørga som ligger omtrent fire kilometer fra Klungnes - lenger inn i fjorden - for å komme fram.
Plyndring
Om kvelden nådde de Åndalsnes - her var de
ikke trettere enn at de krysset Rauma og plyndret den danske eieren av Setnesgården for en del sølv. (Setnes
ligger på sørsiden av Rauma, like ved utløpet.)
|
Ifølge overleveringen skal Lady Sinclair ha
sneket seg ombord uten at hennes mann visste om det - det fortelles også at
hun skal ha fått et barn under overfarten fra Skottland til Norge
Denne vel to meter høye treskulpturen er laget av kunstneren Oddvin Parr
(Han har også skåret ut 12 scener fra "Peer Gynt")
Skulpturen er å se i skottetogsamlingen
i vertshuset Sinclair i Kvam. Det tok nesten sju år fra han ble spurt om å
lage noe i tilknytning til Skottetoget i 1612 - til verket var ferdig.
Han ble inspirert av den rollen Lady Sinclair ble til del i den historiske
overleveringen.
Her må det likevel bemerkes at barnet Lady
Sinclair holder - langt fra er nyfødt.
|
|
|
|
|
|
Dette skal ifølge Angell ha vært det eneste
sikre tilfellet av plyndring vi vet om. Han beretter:
Statholderen skriver 3. oktober 1612 (d.v.s. samme år - f.a.) - at skotterne ikke (min utheving) hadde "brændt,
myrdet, eller ødelagt hverken i Romsdalen eller Gudbrandsdalen, uten alene
en dansk mand som bor i Romsdalen, ved navn Søfren Settnes; fra ham har
de tat et skrin fuldt
av adskillige sølv, baade kander,
belte, "stabbe" og mere andet slikt gjordt
sølv".
|
|
|
|
|
|
Dette står i sterk kontrast til det Ivar
Kleiven lar Jon Tolstad si (se nedenfor) - i
fortellingen "Frå Skotteåre".
(1935).
«Det held på kjem fiend inn i
dalen frå Romsdalen! — Dei brenner og rovar, herjar og stel og
drep! Alle mann skal samlast på Romundgard,
frå Lesja og Lom og alle bygdir!»
|
|
|
|
|
|
Det er likevel rimelig at dette kunne være beskjeden som ble gitt i en slik situasjon - vardene var
tente - og budstikka gikk fra bygd til bygd for å samle folk til kamp mot
inntrengerne. - En ventet seg det verste!
Plyndring og herjing måtte en på denne tiden
regne med når det var ufred i landet.
|
|
|
|
|
|
|
Om Per Klungnes
heter det at han om kvelden fikk gjemt de tre riksdalerne sine i en
never-haug.
|
|
|
|
|
|
|
Kart over Rauma kommune og Romsdalen
(Wikipedia)
|
|
Fredag 21. august -
Marsj til Kårset
Skottene
skal ha tatt enda to nordmenn til fange for å bruke dem som veivisere - men
navnene til disse er ikke kjent.
|
|
|
De sendte også folk i
forveien med beskjed til bøndene i dalen om at de skulle sette fram mat til
dem. De hadde ikke selv mulighet til å frakte særlig proviant med seg - og
"rekvirerte" på denne måten det som de hadde behov for.
Som
motytelse kan en vel si - lot de være å brenne eller ødelegge gårdene.
Denne dagen gikk de til Kårset
(Rasch-Eng: "Skottetoget
1612" s.8 -)
Hvor
i Romsdalen ligger Kårset?.
|
Det
påståes om Sinclair (som feilaktig ble tatt for å være lederen for
skottene) - at han lovet sine menn at de: "saasnart
de hadde tatt landet skulle få "den væneste
mø og den gjæveste gaard".
Der var en bygd i Norge som het Hedemarken; naar
de kom dit, skulde de der finde et Kanaans land.
(Angell, s.40)
|
|
|
|
|
|
|
Torveig
Dahl og Kjell Voldheim ved Gudbrandsdalsmusea har undersøkt dette. De har
hatt kontakt med folk både i Lesja og Rauma Historielag og funnet en
løsning (11. august 2012):
"I
kjeldene står at skottane overnatta ved Kårset, dette er ei ukjent stadnemning
i Romsdalen. Men Korset kyrkje er velkjent.
Dette var ei kyrkje bygt i 1498 på garden Foss.
Kyrkja vart i 1670 fløtta til Flatmark. Kyrkja
sto her til 1797 da dei reiv denne og bygde ei ny. I 1902 vart den nye fløtta lenger utover i dalen. Kyrkjegarden ved Flatmark
låg like ved landevegen og var i bruk til 1902. Ura og fossen er framleis
kalla kjerkura og kjerkjefossen.
Kyrkja var vigd til det ”heilage kors”, difor namnet Kors kyrkje."
|
|
|
|
|
|
Ifølge Angell
fortelles det ikke så mye om hva som skjedde i Romsdalen. Skottene skal
ikke ha gjort så mye "ugagn". En overlevering hevder at de hogde
føttene av en hund som var bundet til stabbursdøren på en av gårdene.
Gårdens navn er imidlertid ikke nevnt.
En annen påstår at en av skottene skal ha
blitt skutt på gården Ødeeidet av en mann fra gården Fiva. Han skjøt fra
den andre siden av elva. Fiva ligger på vestsiden av Rauma like nedenfor Trollveggenområdet. Det er da mulig at Ødeeidet lå på
østsiden av Rauma i dette området.
|
|
|
|
|
|
Syk skotsk soldat
Angell refererer også en historie om en av
skottene som ble syk under marsjen gjennom Romsdalen. Han murte seg opp en slags
hytte i ei steinrøys og la seg der for å dø. Bøndene oppdaget ham
imidlertid - de bar mat opp til ham og stelte godt med ham. Han var lenge
hos dem - men ble så plutselig borte og de
hørte aldri mer om ham.
Rasch-Eng forteller at dette skjedde andre dagen av marsjen gjennom
Romsdalen - før de kom til Einbu på Lesja - og at han der ble lagt i ei
steinhytte hvor bøndene så fant ham og tok seg av ham.
|
|
|
|
Det var et vilt område med høye og bratte fjell
på begge sider de skulle marsjere gjennom - her en del av Trollveggen
|
|
|
|
|
|
Dalen med de bratte fjellsidene kunne fort ha blitt en felle.
|
|
|
|
|
Lørdag 22. august -
Marsj til Einbu (omtrent midt mellom Bjorli og Lesjaskog)
|
|
|
Skottene hadde hastverk, de brøt tidlig opp fra Kårset
og marsjerte videre mot Lesja.
Mellom Verma og Bjorli, ved Bjørnekleivi fryktet de det kunne komme til alvorlig
kamp forteller Angell, De dro her til fjells for å unngå å bli heftet og
omgikk slik problemet.
|
|
|
|
|
|
|
Hastverk
|
|
|
|
|
|
Skottene hadde det travelt. Hele marsjen fra
Åndalsnes til Einbu på Lesja - og kanskje enda litt lenger
- gjorde de unna på to dager.
For dem var det viktig å komme seg gjennom de fiendtlige områdene så fort
som mulig - slik at nordmennene ikke fikk tid til å samle folk.
Angell kommenterer:
"De
kjendte vel allerede da den militære læresætning at krigskunstens hemmelighet ligger i
benenes hurtighet. De maatte gaa
saa fort paa at nordmændene ikke fikk tid til hverken at samle sig
eller forskanse sig. Man kan ellers ikke forklare sig denne svære
marsjhurtighet med hin tids elendige veier eller rettere stier. Og det var
just ikke skik i hine dage at skynde sig for meget naar man var paa hærfærd. De leiede
soldater drog ikke ut bare for at kjæmpe"
(s.43)
Angell anslår dagsmarsjene fram til Kringen
å ha vært på ca 4 gamle norske mil - omtrent 45
km om dagen. Veien/Stien gikk ikke rett fram, men skulle innom og oppom
gårdene langs ruta - og strekningen ble slik atskillig lengre enn dagens
bilvei.
Romsdalen - en felle?
Romsdalen kunne fort ha blitt en felle for
skottene. På grunn av de bratte fjellsidene var det vanskelig å komme seg
ut andre steder enn ved dalens ender.
Det hadde vært lett å stenge dalen ved Mångehammeren,
ved Kyllingkleiva og ved Bjørnekleivi
hevder Angell.
Når det gjelder Bjørnekleivi må det imidlertid
føyes til at skottene - som nevnt ovenfor - dro til fjells og omgikk dette
partiet.
|
|
|
|
|
|
"Vild-tyrker", "vejrkalv",
"veirløper", "støver" - folk
eller sporhunder??
På
gården Raudstulen i dag Raudstøl? litt ovenfor Verma? skal en av "vild-tyrkerne" ha blitt skutt.
|
|
|
Av og til løper fantasien løpsk når en i
ettertid forteller om hva som skjedde:
Det nevnes at skottene
sendte to skapninger foran seg når de marsjerte, to såkalte vild-tyrkere. Sinclair brukte de til å "fara fyre aa njosna etter nytt; um kveldarne kom dei attende
med tidender. Dei var lettare til aa laupa enn hjorten; det er
fortalt at kjøte var utturskore
or laarom og tjukkleggjom
deira. So er det sagt
at dei kunde rekkja far etter manna-fot." (Angell, s.39)
|
|
|
|
|
|
|
|
Ivar Kleiven ("Bygdaminne
frå Vågå"):
"dessa ver-kalvan va friskar hell gardloupar-honde, kvasse som eldingen og saag ikkje ut som folk. Kjøtet va utuskore
i tjukk-leggjom, bak i lårom
og i sesse på døm; nasaaborinn va ou upp-skorne. Folk meinte
detta va gjort ve døm for at døm skulde vera so mykkjy
lettare te aa renne umkring,
og alle folk va reddare døm , hell skottann sjølve. Døm kunde kjenne ver taa folk lange lei'inn og
kunde drepa ei menneskje førr ho fekk snu seg;
døm skout se uppaa ryggen og knekte nakkjin
i folk."
Presten Krag mente:
at de "ikke hadde været andet enn Sinclairs
sporhunder, hvilket man maa formode baade av beskrivelsen og af
at der fortælles om den der blev skudt paa Ødegaarden,
at den løp omkring paa akeren og gjødde"
Angells kommentar: Krags forklaring er den
naturlige.
Rodney Mackay viser til Nansens bok (In Northern Mists)
The calpach is referred to by Nansen in his book
In Northern Mists (p. 341): “Now there is a Scottish mythical creature
called a “water calf...” The Norwegian veirkalv,
“weather-calf,” or “wind-calf.” which may well be thought a corruption of
this. It is true the creature inhabits lakes, but it also goes upon dry
land and has fabulous speed and power of scenting things far off. It can
also transform itself into different shapes (as a calf or a horse or a
man), but always preserves something of its animal form.”
Mer om veirkalv, "water calf" og forbindelsen til skotsk og irsk mytologi
kan du lese i denne artikkelen - søk etter veirkalv i teksten der
|
|
|
|
|
|
|
Marsjen gjennom Lesja og Dovre ned til Romundgard i Sel
|
|
|
|
|
|
Hva skjedde på Lesja?
Sagn eller virkelighet?
Ifølge Angell påstås
det at en bonde ble drept ved Einbu - men navnet på denne personen er ikke
kjent.
Her ble årstallet 1612 hugget inn på en stolpe.
|
|
|
|
Noen hevder at gården
Skauge ble brent og en gammel kone skal her ha blitt drept. Andre hevder at
dette skjedde på Bjøraa.
|
|
|
|
|
|
|
|
Noe sør for Einbu
ligger Marasletta.
Sannsynligvis overnattet skottene her natten til 23. august (Angell s. 45).
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Søndag 23. august
|
|
|
|
Da skottene kom til Kjellshus fant de ikke folk forteller Angell - men det
var satt fram mat til dem. Her går overleveringen ut på at de ikke takket
for maten - men:
"heldte
et kar med mel ut paa veien - og brendte gaarden. - Hvor meget
der er sandt i dettet sagn er ikke godt at vite. I hin tids mandtal
er gaarden ikke nævnt"
(s.45)
|
|
|
På gården Norderhus
skal en kvinne som het Synne eller Synnøva ha
gjemt seg i låven for å kunne slokke om skottene satte fyr på den.
Gården ble ikke brent.
(Historien bekreftes
å være del av en familietradisjon - av en av etterkommerne fra Norderhusslekten i dag)
|
|
|
|
|
|
På Tynnøl/Tøndevold bodde en som
het Trond. Han samlet en del menn fra Lesja for å ta opp kampen mot
skottene. - Men da de ble klar over hvor mannsterke de var ga de opp denne
planen og satte i stedet fram godt med mat og drikke. Ifølge overleveringen
skal skottene etterpå ha hugget av føttene på ei kvige
som sto bak fjøsdøra. (Angell s 46)
|
|
|
|
|
|
Folk flest flyktet
opp i åsene.
Skottene følte seg nok også atskillig tryggere i den åpne Lesjabygda enn
nede i den trange Romsdalen. Risikoen for bakholdsangrep - eller å bli
stengt inne - var her mye mindre.
Trygge
på maten som ble satt fram var de likevel ikke - fortelles det. De lot
hundene ete av den før de selv tok for seg - i tilfelle den skulle være
forgiftet.
For
å unngå at lesjingene skulle falle dem i ryggen brente de også
Bottheimsbrua.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hvordan gikk det med
Per Klungnes?
De
stolte ikke på ham. Ved Kjørumsgårdene forsøkte
han å flykte - men ble fanget inn igjen.
- Og ved brua over Jora (like ved Dombås) hengte
de ham ut i fossen for å få ham til å fortelle dem hvilken vei de skulle ta
videre.
(Til å være fra andre siden av Isfjorden måtte han ha uvanlig
god greie på forholdene i Gudbrandsdalen. Forf. anm.)
|
|
|
Per ble holdt fanget helt til de kom til Kringen - han marsjerte sammen med
fortroppen på omlag 60 mann. (Mer om dette senere)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Budstikka kommer til lensmann Lars Haagaa/Lauritz Hage i Dovre
|
|
|
Søndag formiddag får
Lars Haagaa beskjed. Ifølge overleveringen grep
han straks stridsøksen sin, kastet seg på
hesten og red til Dovre kirke (Angell s. 49)
I 1612 lå Dovrekirken på Skjellstad
I
tiden fra før 1584 til 1730 lå Dovrekirken på Skjellstad
like ved Tofte - "Dofra kirkja
paa Skjelstad", ifølge Ola Vigerust.
|
"Den gamle kyrkja sto nord og kanskje litegrand ned for garden
på Bergseng - der er ennå ein åker som dei kallar Kyrkjeåkeren ...
der har dei like til det seinaste funne menneskjebein.
(Årbok for
Gudbrandsdalen 1960 s. 187f)
|
|
|
|
|
|
|
"Gjev ljod! Fienden er komen inn i
landet!"
I
kirken sto presten på prekestolen og folk hadde satt seg da lensmannen kom
inn, bevæpnet med øksen som han ifølge Angell støtte tre ganger i
gulvet - før han ropte: "Gjev ljod!
Fienden er komen inn i landet!"
Krag skriver imidlertid
(1838): Han kom, fortælles der, ind i Dovre Kirke under Gudstjenesten, og bankede tre
Gange i Gulvet med sin Stav, og sagde: "Giver Ly!
..."
Alle
for opp og ut til vaabenhuset, grep sine økser og
samlet sig paa kirkegaarden
omkring lensmanden sin. Han fortalte dem hvad han visste, og det han vilde,
og det var at nu skulde de lage det slik at skotterne
ikke behøvde at umake sig stort længer. Nede i Rosti (Rosten - f.anm.) skulde di sperre veien og overfalde
fienden; der var det ulændt med storskog, saa det var let at
skjule sig og bryte overraskende frem. (Angell s. 50)
|
|
Stridsøks fra Skottetogsamlingen
|
|
|
Michell (s 53 - omsatt av Tone Formo)
refererer til den danske kansleren og forteller det - noe mer nøkternt -
slik:
I sin første innberetning til den danske kansleren datert 17. september
1612, skrev den norske stattholderen at da Lauritz Hage, lensmann i Vågå (sic)
i Gudbrandsdalen hørte om skottenes ankomst i Romsdalen, "haffuer hand strax opmannit meenige Bønder och Almue udi
de tvende Gjelde Læssøe
och Vaage" og rykket mot samme skotter og
utenlandske krigsfolk, og da han fornam dem å være seg for sterke, har han
2 eller tre dager rykket og vært i forveien for dem, dog skjærmyslet eller sloss han ikke med dem men sendte
imidlertid bud til almuen i de to nærliggende
sogn, ved navn Fron og Ringebu prestegjeld, som straks er kommet ham til
hjelp, og da de der er samlet, var han fire hundre og fem mann sterk. og
fortsatte så foran dem (skottene) til han så sin fordel "paa et Fjeld kaldis Kringellenn udi Vaage sogenn liggendes", der
de var nødt til å passere.
|
|
|
|
|
|
Mandag 24. August - Hva skjedde i
Dovrebygda?
|
|
|
Skottene tilbrakte
mandagen i Dovre.
"Herfra kjendes ingen fortællinger
om brand og mord og heller ikke paa deres færd videre gjennem
dalen", skriver Angell. (s.47)
Da
de kom til Landheim (i dag Lannem) litt nord for Dovre sentrum tok de en
lengre hvil på en "leikarvoll" som heter Kraakvolden
(Kråkvollen).
"De
var da ikke trættere end at de gav seg til at
danse og 'holdt gjestebud'. Folk
som var flygtet opp i aasene,
sat og saa paa
dansen" (Angell s.47)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mandag 24. August - Hva gjorde
bøndene?
|
|
|
Samling på Sel ved Romundgard
Angell
skriver (s.51,52):
"Mandag 24 august kom saa lensmanden med sine
dovringer og de lesjaværinger som var strømmet til, frem til den store gaardklynge i Sel som heter Romundgard,
Jørandgard, Olstad, Largard,
Ullsvold og Øvrebø. Her møtte vågåværingerne
frem, måske ogsaa en
del av bønderne fra Ringebu og Fron. Der var nu samlet flere hundrede mand,
og de tyktes alle at de nu var sterke nok til at
ta kampen op."
Bøndene
hadde kommet fram til at Kringenområdet pekte seg ut som et
"lugumt" sted å stoppe skottene.
Kringen ligger like sør for der elvene Lågen og Otta møtes - på østsiden av
elva - ca 15 km sør for Romundgard.
Veien/Stien er der smal og går gjennom et bratt område med elva på den ene
siden.
|
|
Et utsnitt av et gruvekart fra 1647 viser Sel med
gårdene Romundgard, Laurgard
og den nybygde kirken fra 1628
Denne kirken erstattet den gamle stavkirken som stod der og som holdt på å
sige ut.
|
|
Vi ser at det på 1640-tallet eksisterte en bro over til østsida av Lågen
her. Den videre marsjen mot Kringen foregikk likevel mest sannsynlig på vestsida av Lågen fram til broen
over til Selsverket, da dette kartet viser inntegnet vei/sti og flere broer
over bekker langs Lågen på denne siden. Det kan slik se ut til at
hovedveifaret gikk der.
I 1612 var imidlertid ikke gruvedriften ved Rustgruvene kommet i gang, og
det bodde ikke mange menneskene ved Ula.
Én bro førte over til Selsverk-området og en annen bro over Ula. Derfra er
det bare noen få kilometer fram til Kringen.
|
|
Kopi av gruvekartet fra 1647 (- laget den 18 april 1814 av Johan Poulsen
ved Blaafarveverket på Modum.)
Dette viser hovedveifaret mellom Sel og Selsverket slik det var på
1640-tallet. Våre dagers E6 derimot, ligger på østsiden.
.
|
|
Ifølge Ivar Kleivens
dramatisering "Frå Skotteåre"
var det i forkant en nokså opphetet diskusjon om de skulle legge seg i
stilling i Rosten (mellom Sel og Dovre) slik Lars
Haagaa opprinnelig ville.
Det er vanskelig å si noe om hvor historisk riktig dette er - da mye av det
som i dag fortelles om skottetoget ikke bygger på skriftlige kilder fra den
tiden dette skjedde - men baserer seg på muntlig overlevering.
En
del myter/legender/sagn? knyttet til skottetoget vil bli diskutert senere i
dette opplegget.
At
vi får en så rik flora av muntlige overleveringer/myter?/legender?
knyttet til skottetoget og slaget i Kringen - sier imidlertid også noe om
hvilken betydning det som skjedde hadde for nordmenns bevissthet og
selvfølelse i ettertid.
|
|
|
|
|
|
|
Kartet viser tettstedet Sel i dag - med Romundgard, Laurgard, Ullsvollen og Olstad.
Øystein Ulen har litt sørøst for Romundgard bygd opp middelaldergården
Jørundgard
med 16 hus og stavkirke.
|
|
Romundgard i dag.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Drikkelag
Uten
problemer forløp ikke kvelden. Angell (s52) forteller at en del av mennene
fikk tak i noen tønner øl på en av gårdene og begynte å skjenke hverandre
slik at mange ble fulle. Heldigvis fikk lensmannen og noen av de mer
fornuftige utpå morgensiden den 25. slått tappen hardt i tønnene - og
deretter saget den av så nær tønna at en ikke fikk den ut igjen. Slik ble
det slutt på drikkingen. og bøndene kunne gi seg i veg til Kringen.
Dette drikkelaget kunne ha kommet til å koste bøndene dyrt.
Angell
forklarte dette med at når dølene møttes ville de "by hverandre det
som de hadde at by paa - og de holdt da like saa godt gilde den kveld - og natten med"
Noe
mer sannsynlig er det kanskje at enkelte følte et behov for å drikke seg
til mot på en kveld som denne?
|
|
|
|
Kartet viser Sel (den øverste pilen) - Bøndene samlet seg der
ved Romundgard og Laurgard
om kvelden den 24. august.
Neste dag kom skottene til samme sted. De skal ha gått opp på vestsida av
dalen og kommet ned til Sel over Horgen (Horgesetrene)
for å unngå et mulig bakholdsangrep i Rosti (Rosten). De overnattet ifølge overleveringen på Romundgard natten
før slaget i Kringen (den nederste pilen på kartet).
|
|
Utsikt ned mot Nord-Sel og Selsmyrene fra Horgen
- lengst sør i dalen ser vi Selsverket (like ved dagens Otta)
-Kringen ligger noen få kilometer sør for Selsverket og Otta
|
|
|
|
|
Tirsdag 25. August - Hva gjorde
bøndene?
|
|
|
De dro omlag 15 km
sørover til Kringen.
Krag (1838) forteller det slik:
"Bønderne begave sig derpaa sydefter 11/2 Miil, og standsede endelig
ved Kringlen, hvor de besluttede at oppebie og angribe
Skotterne. Stedet ligger i Bredenbygd
i Sells Annex, Vaage Præstegjeld, og er en Bjergskraaning,
hvorover Veien gaar. Ved Foden af denne Skraaning, som paa flere Steder er overmaade
brat, rinder Laagen.
Veien var dengang kun en smal Sti eller Ridevei,
men er siden bleven forandret og udvidet til en Hovedvei. Terrainet
er ellers siden 1612 bleven noget
forandret især ved Jordskred i 1789, hvorved det er blevet
mindre brat. Ogsaa mere
Skov var der da end nu. Stedets Navn skrives almindeligst Kringlen, under hvilken Benævnelse det ogsaa er bleven meest kjendt; i Almuesproget kaldes
derimod Stedet: Kringom eller Høgkringom*). De Bønder, som her havde
samlet sig, vare fra Vaage, Lessø, Fron og Ringebo. Saavel Slange
som Edv. Storm beretter, at ogsaa Bønder fra Lom
vare med"
*) Stedet har faaet
Navn af Veiens Omdreining langs Fjeldet, eller af at Veien mellem Gaardene sønden- og nordenfor her gaar
omkring de derværende Bjerghammere; thi vort ”omkring” hed i gamle Dage,
som tildels endnu i Bondesproget, kringum; ligesom Ordet Kringla i det oldnorske Sprog betydet en Kreds, en Runding.
I
tillegg til de bøndene som nå var i Kringenområdet hadde bønder fra Gausdal
og Øyer samlet seg ved 'Bægilsklev/Bæggersklev' i Ringebu, omlag
fem og en halv mil lenger sør. Disse ble ledet av fogden Lars/Laurits Gram.
Bøndene
i Kringen ble ledet av Lars/Laurits Hage, lensmannen på Dovre, og Peder
Randklev som var lensmann i Ringebu.
I
Kringenområdet gjorde de seg nå klare til å ta imot skottene.
|
|
|
|
|
|
Tirsdag 25. August - Hva gjorde
skottene?
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Klikk her for å lese om forberedelsene til
slaget, selve slaget - og det som siden skjedde
----------- ooooo -----------
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Kringen, Kringom,
Kringlen, Kringelen, Kringane
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Kringenslaget omtales
med forskjellige ordvalg opp gjennom historien - og også i dag.
Lokalt
er vel den vanligste uttrykksmåten "Slaget i Kringom".
Ofte forekommer også "Slaget ved Kringen" og
"Slaget i Kringen" (i betydningen
Kringenområdet). Krag benytter "Slaget ved Kringlen"
og Teigum "Slaget ved Kringane".
Angell (om Christian
August) skriver: "Slaget ved Kringelen".
I
sammensetninger benyttes vel i dag Kringen-, f.eks. Kringenstøttene,
Kringenslaget, Kringenområdet etc.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Støttene
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Støttene i selve
Kringenområdet:
|
|
|
|
|
|
Les om støttene i
selve Kringenområdet her
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Sinclairstøtta ved Vik i Kvam:
|
|
|
|
|
"Følgende har jeg
fra Ole Øyen fra Kvam som selv deltok i arbeidet på 1890-tallet",
forteller Jon Selfors:
|
|
|
Minnesteinen på Sinclairs grav er laget av
Per Hanson Lien, og reist i 1860 til 250 års-markeringen i 1862. Det sto en
tretavle på graven før dette. Den befinner seg i
Gudbrandsdal Krigsminnesamling på Kvam. Kopi av denne, laget på Maihaugen
står utstilt i samlingen "Skottetoget 1612" ved Vertshuset
Sinclair.
Støtta er reist av bygda /
gårdene i Kvam, og betalt med midler fra "Kollokassa",
dvs avgifter som var betalt av gårdene i et
sameie.
Per Hanson Lien fikk som
betaling for arbeidet at han slapp å betale avgift/husleie i 3 år. Jeg har
så langt ikke funnet hvilket steinbrudd den kom fra.
Han (Sinclair) ble gravlagt i uinnvigd jord dvs
utenfor gjerdet til den gamle kirkegården ved Vik. Levninger og
minnesteinen ble flyttet noen meter i forbindelse med arbeid med jernbanen
på 1890 tallet.
|
|
|
Flytting av Sinclairstøtta ved Vik i Kvam (1895-96)
|
|
|
|
|
|
|
Det fortelles at da
jernbanen ble forlenget til Otta i 1895-96 - måtte Sinclairstøtta og
Sinclairs grav ved Vik i Kvam flyttes noen meter for å gi plass til den nye
traseen. Bildet over skal være fra dette arbeidet. (Bildet er utlånt av Jon Selfors)
Vik
ligger en km sør for Kvam sentrum.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Noen av kildene - og andre beretninger om skottetoget på Internett - en
foreløpig versjon - ufullstendig og i stikkordformat - kildene her linkes
ofte direkte inn i teksten på nettsidene:
Krag, Hans Peter Schnitler
(redaktør) Sagn,
samlede i Gudbrandsdalen om slaget ved Kringlen den 26de august 1612, og udgivne i forbindelse med hvad
historien : beretter om denne tildragelse
Henrik August Angell:
"Skotteferdi - eit
300 aars minne 1612-1912" (sidetallene
refererer oftest til nyopptrykket
"Skottetoget - et 400aars minde" ISBN
978-82-994360-1-4)
Sjur Lonbakken: "Gje ly',
godt folk, no er fiende kome
i lande!" Slaget ved Kringen 1612 (2007)
Andreas Austlid : Sinklar-soga 1924
Andreas Austlid : Sinklar-soga 1899
Historien om den skotske ekspedisjonen til Norge i 1612
- av Thomas Michell, norsk utgave
1997 (ISBN 82-994360-0-1)
Når det gjelder
Thomas Michell bør en vel legge til at hans bok
ble skrevet og utgitt i en tid da den svenske kongen også var konge over
Norge (1886). Han fremhevet - og hadde funnet fram til kilder som kanskje
kunne gi beretningen en vinkling som passet den svenske kongen bedre. Han
har da også tilegnet boken til Hans Majestet Oscar II, konge av Sverige
og Norge ... "with the deepest gratitude and
the most profound respect of the author".
Hans beretning er
imidlertid viktig - den baserer seg i større grad på de tidlige skrevne
kildene - og avviser stort sett de muntlige overleveringer i Gudbrandsdalen
som Krag har samlet.
Når det gjelder noen
av de norske beretningene, f. eks. Austlid må en også si at de er farget av
den tiden de ble skrevet og forfatterens
ønske om vinkling av stoffet.
Rasch-Eng: Skottetoget 1612
'Kringenslaget og segna om velta' av S. Rudin (Årbok for Gudbrandsdalen 1953 s. 39ff.)
Ivar Kleiven: "Frå Skotteåre".
Ivar Teigum
"Bygdebok for Vågå og Sel"
"Århundrets
døler" ISBN 82-7847-049-9 (side131):
Hans H. Lie var tilstede ved 300-årsmarkeringen i
1912 og fotograferte det som skjedde
Dr.phil. Fartein Valen-Sendstad: "Næringslivet i Oppland på
1800-tallet" (Artikkel i boka "Oppland fra istid til nåtid",
utgitt av Opplandsbanken i 1979 - uten ISBN-nummer)
|
|
|
|
|
|
Nicolai Christian Lassen: Dagbok fra
1777 over en Rejse igjennem
Guldbrandsdalen (Utgitt av Gudbrandsdalens
Historielag i 1933)
|
|
|
|
|
|
Årbok 2009 Gudbrandsdalslaget
(i USA) Volume 25 Centennial Yearbook ISBN
978-1-57579-395-5
|
|
|
|
|
|
"Forsvaret fra Leidang til
totalforsvar" ved Ersland, Bjørlo, Eriksen og Moland (PDF-dokument på
nettet)
|
|
|
|
|
|
Karsten Alnes: Historien om Norge
|
|
|
|
|
|
Wikipedia - Clan_Ramsay
Wikipedia - Battle_of_Kringen
Norway1612
Wikipedia - Parliament_of_Scotland
Gamle norske
måleenheter
Lars Løberg - om Pillarguri
|
|
|
|
|
|
Se også følgende side
med opplysninger om litteratur knyttet til
"Skottetoget" og "Slaget i Kringen": Litteratur
|
|
|
|
|
|
|
|
Bakgrunn -
Slaget -
Myter? -
Betydning
- Gjenstander - Litteratur -
Skottland - Program2012
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skottetogsidene ble lagt ut på
nettet 12. november
2010.
Denne siden ble sist oppdatert: 20. juni 2014
|
|
|
Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol)
- Sel Historielag
www.otta2000.com
|
|