|
|
Myter og sagn?
Web: Geir
Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Bakgrunn -
Slaget -
Myter? -
Betydning -
Gjenstander -
Litteratur -
Skottland
-
Program2012 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
"Skottetogets blodige endelikt
ved Kringen er en av de mest myteomspunne hendingene
i eldre norsk militærhistorie."
("Forsvaret fra Leidang til totalforsvar" ved
Ersland, Bjørlo, Eriksen og Moland)
|
|
|
|
|
|
Innhold på
denne siden: |
|
|
|
|
|
|
Pillarguri?
Hva skriver Krag om
Pillarguri?
Hva skriver andre om
Pillarguri?
Pillarguri eller Prillarguri?
Lur
eller horn?
Var
Pillarguri en historisk person?
Beretningene om "Havfruen"
og "veirkalvene"
Tømmervelta
|
Berlin 1998
Kjell Fjerdingren
Lady
Sinclair
Mannen på den
hvite hesten
Hva skjedde med de overlevende
skottene?
Skotten i
Gjerstad
Skotten som ble reddet av Ingebrigt Valde
|
|
|
|
|
|
Pillarguri? |
|
|
|
|
|
Det er
vanskelig å skille mellom virkelighet og diktning når
det gjelder muntlige overleveringer. (Snorre baserte seg
for eksempel i stor grad på muntlige overleveringer - og
mye av det vi der leser aksepterer vi i dag som en
virkelighetsbeskrivelse.)
I moderne tid kan vi - med vår viten - se at en del av
det som fortelles må være oppdiktet. Andre ganger kan
det ligge noe til grunn for det som fortelles. Særlig
vanskelig er det når det som fortelles skjedde i en tid
hvor få samtidige skriftlige kilder eksisterer.
Fortellingen om Pillarguri og hennes rolle i slaget i
Kringen har i alle fall gjort et sterkt inntrykk på
svært mange - og hun er en av de få skikkelsene fra vår
historie som store deler av befolkningen kjenner til og
har et forhold til.
Hun ble da også en av symbolfigurene i tiden rundt
unionsoppløsningen med Sverige i 1905.
Det er
ikke tilfeldig at da 83 utvandrede gudbrandsdøler i 1906
- ett år etter at Norge igjen ble et selvstendig land -
samlet seg i Minneapolis for å danne en forening, var
formålet å samle inn penger til en ny støtte i Kringen.
Symbolet som ble valgt var nettopp Pillarguriskikkelsen.
Det var
heller ikke tilfeldig at Kong Haakon VII
foretok avdukingen av denne støtten ved
300-årsmarkeringen i Kringen i 1912 -
statsministeren var også til stede.
Symbolverdien har vært - og er
betydelig.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Angell
skriver: |
|
|
Nu var der i bygden en jente som hette Gudrid. Hun
var saa flink til at blæse paa lur og spille paa
bukkehorn, derfor kaldte de hende Prillar-Gudrid.
Hun er blit meget omtalt efter den dag og har fæstet
sig i alles minde.
|
|
|
Det var nemlig ikke bare bonden paa Storøya som
skulde gi signalet. For at være sikker paa at
alle og enhver skulde være viss paa øyeblikket
til at gaa paa, at alle i skogen skulde kunne se et
sikkert signal, vilde man ogsaa ha et tegn git
fra Selsjordkampen (Pillarguritoppen f.anm.).
Prillar-Gudrid skulde der hænge et hvitt klæde, -
nogen sier en hvit vadmelsvæv - utover den svarte
stupbratte fjeldvæggen. Eftersom hun lot vadmelet
litt efter litt rende nedover væggen kunde bønderne
se hvorledes skotterne marsjerte frem. Jo længer
vadmelet blev, jo længer frem var skotterne og
kommet. Naar hun saa bonden paa den hvite hesten
braasnu, skulde hun la vadmelet falde, - Det signal
maatte alle kunne se; ingen kunde nu holde sig
tilbake.
(Det heter ogsaa at hun hadde klædet omkring armen
og skulde forkorte det, eftersom skotterne marsjerte
frem.)
Det var altså et dobbelt-signal; en moderne
"semaforering" om man vil, genialt uttænkt.
|
Pillarguritoppen
sett fra området litt nord for Kringen |
|
|
|
|
|
|
Mange mener ogsaa at Prillar-Gudrid skulde gi
signalet ved at blæse i luren en egen tone eller
slaatt. Slik staar det vistnok for de fleste i
bevisstheten. ...
Slik stod jenten deroppe for dølernes bevissthed
gjennom lange tider - slik vil hun i fremtiden komme
til at staa for alle nordmænd.
Men Prillar-Gudrid hadde ogsaa en anden opgave
end den at gi signaler. Høvdingene var bange for at
skotterne skulde faa vite noget om overfaldet - for
da var det rimeligst at det blev tapt slag.
|
|
|
Det hører en del sagn til om enkelte personer fra
Kringennslaget, og de skal nævnes.
Først er det om Prillar-Gudrid. Hun blæste paa luren
en lang stund under slaget. Men da hun saa at Laagen
blev farvet rød av blod, da kastet hun luren fra
sig, la sig ned og graat. (s. 64ff)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hva skriver
Krag om Pillarguri? |
|
|
(kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hva skriver
andre om Pillarguri? |
|
|
(kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Pillarguri
eller Prillarguri? |
|
|
|
|
|
|
Krag,
Vågåpresten, som selv bodde i distriktet og slik var
nærmest kildene, samlet de
lokale beretningene. Han skriver i sin bok fra 1838
om "Pillar-guri": |
|
|
|
|
|
Krag, 1838, side 35 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Andreas
Faye
- som - bortsett fra utenlandsoppholdene sine -
tilbrakte det meste av sitt liv i Drammen, Christiania
og på Sørlandet, nevner i sin bok fra 1833, ifølge
slektsforskeren
Lars Løberg:
... både jenta og bonden på hesten i sin publisering
av Norske Sagn i 1833. Han sier her at sagnet om
”Ragnild eller Prellegunhild, (Luur, Prellehorn) er
mig mundtlig meddeelt. Sagnet om Manden paa den
hvide Hest … ligeledes mundtligt”.
Han kaller henne altså ”Ragnild"
eller
"Prellegunhild"
Magnus
B. Landstad (1802-1880)
- bruker
navnet
Prillar-Guri.
Det er mulig diktet ble skrevet i forbindelse med en
250-årsmarkering i 1862 - men dette vet vi lite om. |
Ragnhild Glad som Pillarguri i 1962
(Takk til Bjørn Glad som skaffet oss
bildet) |
|
|
|
|
|
Krag er den som på 1830-tallet befant seg
nærmest kilden til disse opplysningene - og i
lokal tradisjon het hun da
Pillarguri.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Lur eller horn? |
|
|
|
(kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Var
Pillarguri en historisk person? |
|
|
|
|
|
Ifølge
lokal overlevering var hun det.
Hun står sterkt i de muntlige overleveringene som
refereres av Krag i nedtegnelsene fra 1838 - og i
beretningen om skottetoget inngår hun som en del av den
avledningsstrategi som ble valgt for slaget.
Fra andre hold reises det tvil, blant annet
fordi hun ikke nevnes i Zinklarvisen til Storm - men der
nevnes jo heller ikke Randklev, Hågå eller
Sejelstad.
Storm omtaler også bare bønder fra "Vaage,
Lessø og Lom" i sin vise -
her nevnes ikke de som kom sørfra, fra Fron og Ringebu,
og som spilte sentrale roller ved Kringen. Zinklarvisen
inneholder altså ingen detaljert framstilling av
det som skjedde.
|
|
|
Ifølge
lokal tradisjon ble Pillarguri født, og vokste opp på
Kruke i Heidal
Dagens eier, Pål Glad Kruke, har skaffet oss bildet
av gården som vises under.
Mer om Kruke og gårdens historie kan leses på hans
nettsted: www.kruke.net
. |
|
|
|
|
|
|
(Mer om
dette senere)
|
|
|
Fast står følgende: |
|
|
|
|
|
Fortellingen
om Pillarguri og hennes rolle i slaget i Kringen har gjort et sterkt inntrykk på svært mange - og
hun er en av de få skikkelsene fra vår historie som
store deler av befolkningen kjenner til og har et
forhold til. Hun ble da også en av symbolfigurene i
unionstiden og i tiden rundt
unionsopp-løsningen med Sverige i 1905.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Beretningene om "Havfruen"
og "veirkalvene"
|
|
|
Her har nok
fantasien fått nokså fritt spillerom. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tømmervelta |
|
|
|
|
|
Krag
forteller det slik i 1838: |
|
|
|
|
|
Tømmervelta
Bønderne ved Kringlen ventede paa dem. Disse havde
her paa bekvemme Steder ovenfor Veien opført svære
Forskandsninger, et slags Gilderværk af Sten og
Tømmer.
Dette sidste blev lagt paa ”Slæber” sammenholdt med
Toug og understøttet ved Støtter, saaledes at naar
Tougene huggedes over og Støtterne toges væk, vilde
Stokke og Stene ulle (sic) ned over den hele
Fjeldskraaning.
Hensigten var at lade dette Faldværk styrte ud, naar
Fienden kom nedenunder, og derpaa at anfalde de
Tiloversblivende med Vaaben i Haand.
Den hele Sten og Tømmerlægning tilligemed de Bønder,
som toge Plads bag denne frygtelige Barrikade, blev
skjult af Løv of Furutrær, saa at det hele saa ud
som en liden Skov. En liden Hob af Bønderne lagde
sig i Skjul et Stykke nordenfor, og skulde naar de
fik høre Larmen af Striden, begive sig ned paa
Veien, og hindre Fienden fra at flygte tilbage.
(Krag 1838)
Spanske ryttere
Bønderne nedhuggede ogsaa store Træer og indrettede
deraf
spanske Ryttere til at vælte foran og bag
Fienden paa hans trange Vei, for saaledes at
indestænge ham, og hindre ham fra at komme baade
frem og tilbage, (Krag 1838)
|
|
|
|
|
|
Michell
(1886) hevder derimot: |
|
|
|
|
|
... there must have been a clear space in front both
of the " tommervelte " and of the intrenchments
which tradition says the Bonder erected there,
although Envold Kruse makes no mention of them.
The military officer who carefully surveyed the
ground in the autumn of 1884 has shown on the plan
the probable position of the celebrated "
tommervselte." It is supposed to have been an
accumulation of rocks piled on round beams or trunks
of trees, arranged in such a manner as to roll down
in a mass as soon as the ropes which held the
structure in position were cut.
The depression in the old road known as the "
Sinclair Dokka " has a length of about two hundred
and seventy English feet between the highest points
at its two extremities. It is reasonable to suppose
that the object of the Bonder was to hurl down the
rocks at the deepest or centre part of the
depression, which would be about one hundred feet in
length at the utmost, and that the length of the "
tommervaelte " was in proportion with the size of
the hollow into which it was destined to descend. It
could not possibly have been even half as long as
the deepest part of the hollow itself ; for an
artificial structure a hundred feet in length, with
a clear space in front of it, would certainly have
been observed by the Scots, however unsuspecting
they may have been, and however lax their military
precautions. Moreover, it would have been
strategically unwise on the part of the Bonder to
have attacked the invaders until a good part of them
had descended into the hollow and were passing
through it. It has therefore been assumed on the
plan that the " tommervaelte " could not have been
more than thirty feet in length, whilst its height
above the deepest part of the " Sinclair Dokka " has
been fixed at about one hundred and twenty feet,
partly as a result of a thorough examination of the
configuration of the slope on which it stood, and
partly on the conjecture that the structure required
elevation in order to attain a sufficient impetus on
being let loose, and in order also that it should be
as much con- cealed as possible from the Scots
proceeding along the road.
A mathematical question here presents itself. If we
assume that the Scots on whom the " tommervselte"
descended occupied the path in the " Sinclair Dokka
" along an approximate length of even one hundred
feet, how many could possibly have stood there ?
Giving
only three feet to each man, the number could not
have been more than thirty-three men if they marched
in single file, or about sixty-seven if two abreast,
along a path so rugged, narrow, and dangerous. But
considering that the rocks must have taken several
seconds to roll down the declivity, which could not
have had a steeper gradient than forty to forty-five
degrees, the men at the extremities of the
threatened group must have had time to rush back at
one end and forward at the other ; and allowing for
further chances of escape, we cannot possibly
account for the destruction of more than twenty
-five or thirty men (even if they walked two abreast)
by the sudden descent of an avalanche of rocks and
timbers.
|
|
|
|
|
|
Med andre
ord - en tømmervelte av de dimensjoner Krags informanter
beskriver er svært lite sannsynlig. Et slikt inngrep i
Kringenområdet ville ha vært synlig - og dermed vakt
mistanke.
Samme
konklusjon kommer
Kjell
Bondevik (1948) til: |
|
|
|
|
|
Ei slik tømmervelte "krev mykje arbeid og god
tid ... og det kunne ikkje bøndene ha."
"Alle føresetnader strider såleis mot ei stor
velte."
(Studiar i
norsk segnhistorie, s 50)
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Berlin 1998
- En utstilling som behandler europeiske historiske
hendelser det er knyttet stor mytedannelse til -
Utstilling arrangert av Deutsches Historisches Museum
|
|
|
Da Deutsches
Historisches Museum i Berlin skulle arrangere denne
utstillingen, ble Georg Strømdals maleri fra
Kringen valgt til å representere Norge.
Museet
vurderte følgende episoder fra norsk historie i
tillegg til Kringen:
Leiv Eriksons oppdagelse av Amerika,
Slaget på Stiklestad i 1030,
Slaget ved Stanford bru i 1066 og Riksforsamlingen
på Eidsvoll i 1814
Jon Selfors
tar i dag vare på maleriet for etterslekten. Det
befinner seg i Skottetog-samlingen på Kvam i
Gudbrandsdalen.
Ved siden av
Strømdals store Kringenbilde skulle det på utstillingen
også være andre effekter som viser kampen mellom bøndene
og de skotske leiesoldatene, blant annet grafiske
fremstillinger, folkelig litteratur, sangbøker,
postkort, mynter og medaljer, går det frem av brevet fra
utstillingens ansvarlige, Dr. Monica Flacke i Berlin.
(GD 17. juni -97)
I følge
samme avisutklipp fra GD var daværende "forbundskansler
Helmut Kohl museets og utstillingens høye beskytter"
|
Kringen
Georg Strømdals (1856-1914) maleri fra 1897 |
|
|
Etter
utstillingen ba museet i Berlin om tillatelse til å
publisere et bilde av maleriet på de nye
Internett-sidene sine. (Internett var et forholdsvis
nytt medium i 1998) |
|
|
|
|
|
|
(Brev fra)
Deutsches Historisches
Museum ...
Kjære
Herr Selfors;
Det
tyske historiske museet har nylig blitt i stand til å
publisere via Internett - også den nettopp viste
utstillingen
Nasjoners Myter. Et Europeisk
Panorama.
På Internett er det mulig å lage både en
detaljert og en bred oversikt over utstillingen. Jeg
planlegger å publisere bare de viktigste verkene og den
generelle introduksjonen.
Jeg vil gjerne ta med det følgende maleriet i
Internettkatalogen vår:
Georg Nilsen Strømdal: Slaget ved Kringen, og ber
om tillatelse til å vise maleriet på Internett.
Reproduksjonene vil bli skannet inn fra
utstillingskatalogen.
Jeg takker så mye på forhånd for all
hjelp.
Deres
(Sign.)
i.A. Claudia Wenhardt
Monica Flacke
Utstillingsleder
|
Klikk for en større versjon av brevet. |
|
|
|
|
|
Tekst
hentet fra nettsiden til museet i Berlin: |
|
|
|
|
|
|
|
(norsk omsetting
kommer:) |
Die Schlacht bei Kringen 1612
Die Schlacht bei Kringen ist im Grunde eine wenig
bedeutende Episode aus dem Kalmarer Krieg (1611-1613)
zwischen Dänemark und Schweden. In diesen Krieg wurde
das zu Dänemark gehörende Norwegen hineingezogen, als
der dänische König Christian IV. von seiner Provinz die
Beteiligung eines 8000 Mann starken Bauernheeres
forderte. Der Aufstellung dieser Truppe folgten
Massendesertionen. Der Grund dafür war nach Auffassung
von Historikern des 19. Jahrhunderts die Freiheitsliebe
und Heimatverbundenheit, die den norwegischen Bauern
über die Loyalität zur Krone gegangen seien. Erst als
ein Heer von 900 schottischen Landsknechten des
schwedischen Königs an der norwegischen Küste landete,
um von dort nach Schweden zu ziehen, griffen die
Norweger zu den Waffen und besiegten die Eindringlinge
bei Kringen (1612) im Gudbrandstal.
Die Erinnerung an diesen Sieg - und damit an den Beitrag
zum dänischen Triumph über Schweden - hat im 19.
Jahrhundert viel zum Nationalstolz der Norweger
beigetragen. Einen bedeutenden Rang in der Überlieferung
nimmt die Idealisierung der norwegischen Bauern, ihres
Mutes, ihrer Kampfesschläue und vor allem ihrer
Freiheitsliebe ein. Damit einher ging die Verherrlichung
der norwegischen Berglandschaft als Heimat eines
besonders freiheitsliebenden, stolzen und kühnen Volkes.
So ist auch auf den Darstellungen des Ereignisses der
Bergwelt ein mindestens ebenso bedeutendes Denkmal
gesetzt, wie der von Adolph Tidemand und Morten Müller
dargestellten Schlacht selbst.
Kilde |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Kjell Fjerdingren |
|
|
|
(kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Lady Sinclair |
|
|
|
(kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mannen på den hvite hesten
(Storøya) |
|
|
|
|
|
|
I følge de
muntlige overleveringene hadde bøndene tenkt ut et
signalopplegg for de som lå i skjul ovenfor stien
gjennom Kringen - om når de skulle tre i aksjon.
De kunne se over til Storøya på den andre siden av Lågen
- men måtte holde seg skjult for blikk fra stien der
Skottene kom.
Krag (1838) forteller det slik: |
|
|
|
|
|
"... det (blev) overdraget til
en af Bønderne at holde sig paa en Ø i Laagen
Storøen kaldet og der ridende paa en hvid Hest
udenfor Fiendens Skudvidde, holde Linie med dennes
Hovedstyrke eller med Spidsen af samme, og naar
denne var kommen til et aftalt Punk tilkjendegive
dette ved plutselig at vende om. For at bidrage til
at bortlede Fiendens Opmærksomhed skal han, siger nogle, have sat sig baglængs paa Hesten, andre
siger, at han i den Hensigt havde bundet et stort,
rødt Tørklæde om Halsen og nedover Brystet paa sin
hvide Hest."
|
|
|
|
|
|
|
Kringenmarkeringen i 1962
Da
fjernsynet skulle dekke Kringenmarkeringen i 1962 ønsket
en å dramatisere fortellingen om mannen på den hvite
hesten.
Leif
Johansson, opprinnelig dansk, arbeidet på Otta. Han ble
engasjert til å ri ute på Storøya, på vestsida av Lågen.
I klær lånt
inn fra Maihaugen red han så, sittende baklengs på
hesten, sørover langs elvebredden. (Hesten tilhørte
Loftsgård)
For å få
gode fjernsynsopptak ble Leif bedt om å stille opp en
gang til.
Disse opptakene ble imidlertid gjort like nord for Otta
sentrum, ved Nyhusom, forteller Leif nå, femti år
senere.
I 1962 var
det ikke mulig å ta inn fjernsynssendinger i
Gudbrandsdalen. Folk måtte reise til Lillehammer for å
se reportasjen.
Leif Johansson til hest i 1962.
Takk til GD for lån av foto.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hva
skjedde med de overlevende skottene? |
|
|
|
|
|
|
|
|
Stattholder Kruse skriver i rapporten litt om de 18
skottene som ble brakt til Akershus. Han sender de tre
fornemste (offiserene) til København.
|
|
|
"hva de resterende 15 angår, har en del av dem
straks tatt tjeneste hos godt folk her i landet (i
Norge) og en del som frivillig vil gå inn i Kongens
tjeneste under Jørgenn Lungis regiment har jeg
straks sendt ned til
Elfsborg"
(litt
fritt omskrevet fra Stattholder Kruses rapport til
den danske Kansleren)
Foto
av rapporten - Krags avskrift -->
|
|
|
|
Det er
imidlertid en rik flora av historier om skotter som
overlevde - og som i kortere eller lengre tid oppholdt
seg og arbeidet i Gudbrandsdalen og andre steder i
landet.
Flere av dem skal ha blitt stamfar til slekter i dagens
Norge hevdes det.
Dersom disse fortellingene skal tillegges en
sannhetsgehalt (?) var det en del som kom levende fra
denne trefningen. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skotten i
Gjerstad
Gjerstad
historielag skal i vår (2006) reise
et minnesmerke ved
grava til en skotsk leiesoldat,
melder NRK-Sørlandet.
"Soldaten kom til Gjerstad etter at
han flykta etter det historiske
slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen
i 1612.
Det er dette slaget som skapte
historien om Prillarguri.
Soldatgraven i Gjerstad har vært
ukjent for de fleste.
Men nå vil historielaget ha et
verdig minnesmerke over Sinclairs
soldater, sier Olav Vevstad i
Gjerstad historielag."
NRK Sørlandet
Gjerstad kommune ligger like ved
Risør ->
|
|
|
|
|
|
|
|
"Soldaten
som ble drept i Digerdal var en av to som kom til
Telemark etter at de fleste av soldatene til den skotske
kaptein Sinclair hadde blitt drept av bønder i
Gudbrandsdalen i 1612. ...
Mens den ene
soldaten forelsket seg i en jente i Bø, ville den andre
hjem til Skottland.
Han reiste
da mot en havn på Sørlandet, men så langt kom han ikke.
Han ble funnet død på snøen i Digerdal. Han ble da
begravd i Digerdal og graven markert med en rund stein i
hver ende.
For de som
vil ta en tur innom grava er veien merket fra hovedveien
til Digerdal."
(Takk til
Gjerstad Historielag for lån av foto og tekst) |
Fra
avdukingen av minneplata i august 2006
Sammen med Statskog har Gjerstad Historielag sørget
for at den gamle grava har blitt markert.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skotten som ble reddet av Ingebrigt Valde
Krag skriver
følgende (s.28):
"Om Een af de fangne Skotter, som beholdt Livet,
fortælles i Sagn, at da han saa Geværet lagt an mod
sig, løb han hen til Ingebrikt Valde af Vaage*)
og ved ynkelige Gebærder bad om Liv og Frelse og
søkte Skjul under hans Hest, hvorpaa Ingebrigt
opløftede sin Øxe til hans Forsvar med Trudsel at
ville nedhugge den som dræbte ham. Denne Skotte skal
have været Glasmester og nedsatte sig siden i Landet
og til Beviis paa sin Taknemmelighed sendte han
nogle Vinduer til Ingebrigt Valde, hvem han i sine
Breve altid kaldte sin ”Livsfar”. Af de samme
Vinduer forevises endnu paa Valde et, hvori nogle
Zirater med indbrændt Arbeide paa en Rude ere
anbragte, som forestille et Skjold, hvorpaa sees en
Figur som et Bomærke (maaske Ingebrikt Valdes) og en
Engel som holder sine Hænder ligesom beskyttende
over det."
*)
Hjorthøy kalder ham Ingebrikt Sørvold; i Grams
Mandtal findes hverken dette Navn eller Ingebrikt
Valdes, derimod nævnes Leilændingerne Oluff og Knud
Valde.
|
Takk til Ivar Teigum for lån av bildet |
|
|
Hvor han slo
seg ned vites ikke, men vinduet befinner seg i dag i St.
Edmund's Church i Oslo. Det kom dit fra Valle sist på
1800-tallet
(Teigum 2,
s.116) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Gården
Skottelien i Vågå
Denne
gården skal være
"først oppryddet af en af de overblevne Skotter og deraf
hav faaet det navn Skottelien"
(Lassen s16) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Gården
Skotte i Sel
"Således
kaldet fordi den er optagen af en af de overblevne
fangede Skotter"
(Lassen s18) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
(Mer kommer senere) |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Bakgrunn -
Slaget -
Myter? -
Betydning -
Gjenstander -
Litteratur -
Skottland
-
Program2012 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skottetogsidene ble lagt ut på nettet 12. november 2010.
Denne siden ble sist oppdatert:
20. juni 2014
Web:
Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag
www.otta2000.com
|
|