Hvilken betydning fikk denne hendingen i norsk historie
 

 Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag
 

Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012

Innhold på denne siden:

Situasjonen før og under Kalmarkrigen 1611-13
Frykt for egne liv, gård og grunn
Etter Kalmarkrigen - større selvtillit og tro på egne evner?
Medvirkende til oppretting av en egen norsk hær
1808 - Christian August ber sine brigadechefer om å ta lærdom av slaget ved "Kringelen"

300-årsmarkeringen i 1912
Aftenposten - august 1912
Kjøreforbud gjennom Kringen og overnattingsproblemer
Fra Kong Haakon VIIs tale ved middagen
Amtsskolestyrer Stokkeland og det historiske opptoget
Gudbrandsdølen
350-årsmarkeringen i 1962

Bondesoldatene nektet ofte å marsjere.
Under sjuårskrigen 1563-70 sluttet bøndene på begge sider av grensen fred med hverandre, forteller Alnes (s.238) De inngikk "bondefreder" med de fremmede troppene. De forpliktet seg til å tjene en ny konge trofast, bare han ville respektere deres gamle lover og la dem være i fred.

Trøndelag erobres lett i 1564

Da svenske styrker vinteren 1564 gikk inn i Trøndelag, var motstanden liten. "Motstanden som lensherren i Trondheim kunne organisere, ble hurtig nedkjempet av de svenske styrkene. Folket ellers godtok raskt den svenske kongen som sitt nye overhode. Det gikk så bra for det svenske felttoget at store deler av de svenske styrkene ble dimittert og sendt hjem igjen til Sverige. Samtidig ble det lagt planer for en videre svensk erobring sørover langs kysten av Vestlandet." ("Forsvaret fra Leidang til totalforsvar" ved Ersland, Bjørlo, Eriksen og Moland)

Kalmarkrigen 1611-1613 norske bondesoldater deserterer

Da Christian IV i 1611 ga beskjed om mobilisering av 6000 mann i Norge som skulle settes inn i kamper ved svenskegrensen, lot det seg ikke gjøre å samle mer enn 2000 nede ved Svinesund - og de nektet å marsjere inn i Sverige. Soldatene deserterte - i oktober var det bare 200 mann igjen i leiren.

Kringen er unntaket

I denne situasjonen er det Kringen framstår som noe uvanlig.
Mens de leiesoldatene som valgte å gå gjennom Trøndelag for å komme fram til Sverige, slapp igjennom så og si uhindret, blir de som tok ruten gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen stoppet ved Kringen.

Reaksjonen var en annen da Trøndelag på nytt ble svensk i 1658

Betegnende synes det i alle fall å være - at da Trøndelag (hele Trondheims len med Nordmøre og Romsdal) rundt 40 år senere ble tatt av svenskene - var kampviljen og kampmoralen en helt annen.
Alnes skriver følgende: "Bøndene i Østerdalen og Gudbrandsdalen samlet seg frivillig (m.u.) under sine gamle bondefaner for å gjenerobre Trøndelag." (s. 241)
Sammen med nyutskrevne bondesoldater fra Hordaland og Sogn tok de de raskt tilbake landsdelen.

Nidarosdomen - foto ved Morten Dreier (Wikipedia)

I desember 1658 ga den svenske kommandanten Stjernsköld og soldatene hans i Trondheim opp.

I beleiringen av Trondheim hadde Nordgudbrandsdølene hatt oppgaver som vaktmannskap og Hans Tolstad ble hedret med skattefritak på gården sin i flere år for innsatsen.

Sønnafjells fortsatte krigen fram til våren 1660. Både i Kristiania og i Fredrikstad finner vi gudbrandsdøler.

”Hendinga i Kringen var med og vekte den nasjonale sjølkjensla i folket påny, ei nasjonal sjølkjensle som rett nok innordna seg dobbeltmonarkiet, men som fekk nordmennene til å kjenne seg som eige folk.”

Han sier videre:
”Slaget i Kringen var med og førebudde opprettinga av ein eigen norsk hær, først i 1628 og endeleg i 1641.” (Gudbrandsdølen i aug. 1962)

Christian IV (1577–1648)
(Bilde: Wikipedia)

Knut Mykland i Store norske leksikon opplyser om Christian August:

Det var en selvfølge at Christian August ble kommisjonens preses. Det tilsa hans fyrstelige og militære rang, men det stemte ikke på noen måte med hans ønsker. Bare noen få timer etter at han hadde mottatt den kgl. resolusjon av 24. august, skrev han til kronprinsen og bad om at general von Krogh i Trondheim måtte bli preses. Prinsens holdning var ikke bare diktert av militære grunner, den var også uttrykk for mangel på selvtillit. Christian August var ingen overlegen begavelse. Men han hadde handlekraft når det gjaldt å utføre en ordre, og på de felter hvor han følte seg hjemme, viste han kraft og handleevne." (SNL)

I følge Store norske leksikon stilte krigen med Storbritannia og fra 1808 med Sverige Christian August overfor veldige problemer.

På den ene side måtte han kjempe mot fienden fra øst, på den annen side stod han overfor

Christian August (senere svensk kronprins Karl August)
1768-1810 Wikipedia

Om han skriver Angell (s, 55):

"... ved fiendtlighetenes begyndelse i 1808 paa svenskegrænsen anbefaler (Christian August) sine brigadechefer slaget ved "Kringelen"."  videre: " ... han vilde opmuntre os ved at ta frem et eksempel av vor egen krigshistorie. Som det bedste peker han ut for os Kringennslaget. "I snævre pas maa ind- og utgang gøres umulig," sier han; "bring Kringelen i erindring ..."

 

Rik flora av muntlige overleveringer/myter?/legender? knyttet til skottetoget og slaget i Kringen

En del av mytene/legendene/sagnene? knyttet til skottetoget behandles et annet sted i dette opplegget.

- Men det faktum at vi får en så rik flora av muntlige overleveringer/myter?/legender? knyttet til skottetoget og slaget i Kringen - sier også noe om hvilken betydning det som skjedde hadde for nordmenns bevissthet og selvfølelse i ettertid.

Det var heller ikke tilfeldig at det var Kong Haakon som foretok avdukingen av denne støtten ved 300-årsmarkeringen i Kringen i 1912. Statsministeren og flere stortingsmenn var også til stede - sammen med en folkemengde på rundt 8000 mennesker (Tall ifølge Pål Kluftens avisreferat fra begivenheten i 1912).
 

"Etter hans (Kristen Holbøs) framlegg vart mytefiguren Pillarguri vald som motiv på steinen, som skulle vera ei kleberblokk frå Tolstadåsen. Blokka vart levert og motivet hogd ut av steinhoggaren Ola Nyseter." ( s.68)
 ...
"Kristen Holbø sitt val av Pillarguri som motiv på Kringenmonumentet i 1912 var vel omtykt i samtida. Det same galdt sjølve utforminga. Relieffet med jenta og luren var vel tilpassa ei romantisk oppfatning. Sjølve hendinga i 1612 vart sett på som eit lyspunkt i ei nasjonal mørketid på 1600-talet. ( s.71)

Da den første foreningen for utvandrede gudbrandsdøler i USA ble dannet  i Minneapolis 1906, valgte de 83 grunnleggerne navnet ”Kringen” - og den første oppgaven var som nevnt å samle penger til en minnestøtte (Holbøstøtta) i Kringen i Sel. Denne skulle være ferdig til 300-årsmarkeringen i 1912.

12. september 1909 ble Gudbrandsdalslaget stiftet i Minneapolis med samme formål, og pastor Lars P. Thorkveen fra Lom ble valgt til den første presidenten i laget, et verv han hadde til han døde i 1923.

Takk til Gudbrandsdalslaget i USA for lån av bildet.

På bildet ser vi Thorkveen avbildet med prestekjole og St. Olavsmedaljen som han fikk for dette arbeidet.

Fra denne begivenheten i 1912 har vi en artikkel på nesten 9 sider der han forteller om hva som skjedde.

"Store folkemasser kom idag baade gaaende og kjørende; men størstedelen er kommet med extratogene."

Med ekstratog kom også militære avdelinger og 2den brigades musikkorps. Disse slo leir på "Loftsgårdsøya" litt nord for jernbanestasjonen på Otta.

I 1912 var Otta endepunktet for jernbanen fra Oslo - og bilen var fremdeles i sin spede barndom, hesten var det mest brukte fremkomstmidlet for den som ikke brukte føttene.

Otta stasjon 26. august 1912
(Bildet er skaffet tilveie av Stig Pettersen)

Kjøreforbud gjennom Kringen og overnattingsproblemer i 1912

De fant det nødvendig å stenge veien gjennom Kringen både for biler og ridende eller kjørende med hest denne dagen.

Det alminnelige påbud om kun å trafikkere hovedveien (dagens E6) mellom Sel (Laurgaard) og Otta til de fastsatte rutetider med 'automobil' ble imidlertid opphevet - av hensyn til innkvartering - slik at en i perioden mandag 26. til tirsdag 27. kunne kjøre denne strekningen med bil til alle tider.

Det ble også gjort oppmerksom på at en fra den 25. til den 27. august alltid måtte være forberedt på å kunne møte 'automobil' på hovedveien mellom Otta og Vinstra.

Hestene (og hestekarene) var ikke så vant til biler på denne tiden.

Kringendagen.

     Til forebyggelse av fare bestemmes herved, at det skal være forbudt med automobil samt for kjørende og ridende at trafikere hovedveien i Sell fra Kringen søndre til 500 meter søndenfor Kringenstøtten fra kl. 12 middag til kl. 2 em. mandag den 26de august 1912.
     Opmerksomheten henledes derhos, paa at det, av hensyn til indkvartering av tilreisende, er tillatt at trafikere hovedveien mellem Laurgaard og Otta med automobil ogsaa utenfor den fastsatte rutetid fra kl. 2 em. mandag den 26de til kl. 2 em. tirsdag den 27de august 1912. Paa hovedveien mellem Otta og Vinstra F maa derhos de kjørende altid være forberedt paa at kunne møte automobil i tiden fra 25de til 27de ds.
           Kristians amt den 21de august 1912.
                            Joh. A. Svendsen,
                                                                  bem.

Pål Kluften forteller at en måtte 30 km sørover for å finne ledig husrom natten før den 26. august.
 

Kringenmonumentets afsløring.

En vakker og stemningsfull fest.

Specialtelegram til "Aftenposten".

Otta, 26de august

    Kringenfestlighederne begyndte i formiddag under de heldigste auspicier
    Saa meget glædeligere er dette, som veiret igaar langtfra var det bedste. Ved 6-tiden igaar eftermiddag begyndte regnet at hølje ned og slig holdt det paa til langt paa nat. Festkomiteen var i fortvivlet humør og det samme var ogsaa de mange tilreisende. Det saa haabløst ud.
    Da toget med 2den brigades underofficersskole og 2den brigades musikkorps løb ind paa stationen ved ottetiden igaaraftes sprutregnede det. Ikke bedre var det da toget med 11te kompagni ankom 1/2 time senere. Det regnede over all maade, og mange var nok de som i sit stille sind ynkedes over underofficerselevene og soldaterne, som skulle kampere i det fri. Begge afdelinger slog leir paa Loftsgaardsøen et stykke ovenfor Otta jernbanestation.
    Her kom allerde igaar en mængde mennesker. Alle hoteller og private huse er overfyldt, og mange har maattet søge opigjennem bygden.
    Idag er alle flag heist og flere huse smukt dekoreret. Der ligger feststemning i luften. Udover den ca. 2 km lange vei til Kringenmonumentet har igaar og idag draget store skarer af mennesker. Kongetribunen er reist strax nedefor monumentet, og flag er opsat rundt omkring. Store folkemasser kom idag baade gaaende og kjørende; men størstedelen er kommet med extratogene. Hvor mange mennesker der er tilstede alt ialt, er ikke godt at sige, men de kan sikkert tælles i tusinder.

Kongetoget

rullede ved 11 1/2-tiden i formiddag ind paa stationen. Da var perronen tætpakket af mennesker. Alle trængte paa for at faa et glimt af kongen, som blev hilst med rungende hurraer. Kongen modtoges af amtmand Lambrechts og fæstkomiteen  med boghandler Narvesen i spidsen. Fra stationen og til Grand hotel hvor kongen tog ind stod soldaterne opstillet paa begge sider af veien. 2den brigades musikkorps spillede.
    Et kvarter efter kongetogets ankomst satte festtoget sig i bevægelse med 2den brigades musikkorps i spidsen. Derefter kom 11te kompagni, saa kongen, de indbudne og festkomiteen, derefter fulgte "dølatoget" med Magnus Barfods fane i spidsen, skytterne, skolerne og endelig det egentlige folketog. Da festtoget ankom til bestemmelsesstedet, var 2den brigades underofficersskole tilstede paa pladsen.

Afsløringshøitideligheden

indlededes med "Ja vi elsker", hvorpaa Kringenkomiteens formand, Johan Nygaard, ønskede velkommen. Saa intonerede musiken "Fortællingen om skotterne" en legende komponered over Prillargurislaatten og Skottermarchen af O. Hjellemo, som ogsaa dirigerede musiken. Musiknumeret slog godt an.
    Derefter holdt oberst Angell festtalen, hvoraf vi hidsætter:
   
    Herre konge, norske mænd og kvinder!
    Det var idag for 300 aar siden. Da hørtes en lurtone der borte i Prillar-guripiggen. Da løsnede et skred deroppe i Høgkringenaasen. Det var bare en jente som blaaste paa lur. Det var bare et lidet skred af bønder som strøg nedover en li. Men den luren havde toner, som den gamle norske hærlur, naar den kaldte til kamp, og bondehoben gik frem paa gammel vis under høie hærskrig og skarpe øxer i sterke hænder. Det ljomede fra fjeld til fjeld, og atterljomen gik fra bygd til bygd og utover alt Norges land. Det var længe siden, vi havde hørt norsk hærlur nu og set norske bønder gaa frem til mandig kamp;

(fortsetter oppe til høyre)

men vi havde længe ventet paa de kaldende toner. Det var det norske folks længsel. Det var derfor noget større som løsnede hin 26de august 1612 ved lurens toner, end det vesle bondeskred. Det var det norske folks skred. Derfor kommer jenten til at stå i vort folks tanker som et billede paa vardevagten fra høie tind, og bondeskredet som gjenreisningen af vort gamle, sterke nationale værn. Længe havde varderne staaet uden vagt. Derfor var de ogsaa faldt ned og landeværnet var i forfald. Det var mørke tider.
    Det, som først og fremst samler os idag, er derfor ikke alene minder om de norske bønders kamp, om gudbrandsdølernes seir ved Kringen, men ogsaa mindet om den norske folkehærs gjenopreisning, mindet om, at land staar over bygd. Netop dette sidste er det som gjør, at dagen ikke bare er Gudbrandsdølernes, men også Norges dag.

    Taleren gik derpaa over til at levere en udførlig skildring af skottertoget, Obersten sluttede saaledes:

    Her i Kringen - 300 år efter kampen - er derfor idag norske mænd og kvinder mødt frem for at hædre mindet om hine som kjæmpede, satte livet ind, sto paa vardevagt, gav folket det gode eksempel paa djerv daad. Vi mødes ved dette monument, som en af dalens sønner har skabt. Vi ved, at kunstneren gjennom det vil fortælle os om den pligt, som alle har, naar fienden falder ind i landet, naar vardevagten blaaser paa luren til kamp. Prillar-Guri-luren vækkede folket i Norges dale, fik det til at se udover de trange bygdegrænser, vækkede det til kamp og til seir, vækkede det, saa det blev hedt ihu --
   
    Efter talen blev afsunget en af lærer Hans Nyhus, Ringbu forfattet sang til melodien "Mens Nordhavet bruser". Vi hidsætter tre af versene:

Og dølerne kjæmped en sommerdag
ved Kringen her tæt under liden,
for heimen og dalen de slog et slag,
som mindes skal frem gjennem tiden.
Da lurtonen ned ifra fjeldet lød,
kom "velten" fra oven og Berdon skjød.

Fra Ringbu i syd og til Lesje og Lom,
de drog til det blodige stevne,
til værn for sin fedrenejord de kom
og brugte sin kraft og sin evne.
Da solen sank, og der saa blev nat,
for skotte-toget var punktum sat.

Aarhundreder tre er nu rullet hen,
og skiftet har lys og skygge;
men end er i dalen kvinder og mænd,
som "velter" mod voldsmænd vil bygge
Naar kampluren lyder, da møder vi glad
og glemmer hvad ellers kan skille ad.

    Efter Angells tale frembragte pastor Thorsveen (skal være Thorkveen) en hilsen fra Gudbrandsdalslaget i Amerika.

    Derpaa overleverede Nygaard monumentet til Sell kommune.

*

Imiddelbart (sic) efter afsløringen tog

Festmiddagen

sin begyndelse. Bordet var i hesteskoform og smukt dekoreret. Kongen førtes tilbords af boghandler Narvesen, statsminister Bratlie af dr. Müller og amtmand Lambrechts af Johan Nygaard. Blandt de øvrige gjester var storthingsmændene Thallaug, Skoug og Castberg.

 

Kommentar: Festmiddagen fant sted i Solvang. Bygningen sto i 1912 der hvor Otta skole står i dag.

(Bildet er skaffet tilveie av Stian Høglien)

Kristen Holbø - kunstneren som laget den nye støtta i 1912
(Et tidligere ukjent bilde fra Kringenmarkeringen i 1912.)

Bjørn Glad i Heidal sendte det inn i februar 2011. Det sto i fotoalbumet til Ragnhild Glads tante - som også het Ragnhild. Til venstre ser vi Kristen Holbø. Fra  Høyre trolig Johs Ødegaard, Lars Jorde (med svart hatt), i bakre rekke til venstre fra Ødegaard står Thorvald Erichsen og Henrik Sørensen (delvis skjult), begge med hvite hatter.
Takk til  Anne Holbø Wendelbo og Bjørn Glad for hjelp med navnene.

Dette bildet fra 1900 - viser litt av Otta tolv år før Kringenmarkeringen. Solvang innringet til høyre, Klebersalen til venstre.

I Gudbrandsdølen sto følgende å lese den 29. august 1912:

”Damerne paa Otta har Æren av Arrangementet i Festmiddagens Lokale,
opplyser Festkomiteens Formand.
Under Dr. Müllers sikre Ledelse lykkedes det efter mange Dagers Stræv
at presentere den vakre Festsal i Flag og Grønt, saa den i god Tid stod færdig til Festen.
Utsmykningen fik mange Lovord av Gjesterne.”

En annonse i Gudbrandsdølen noen dager tidligere, den 24. august 1912 bekjentgjorde:

Folkefest kl 6 (hvortil løses Adgangstegn á 1 krone) efter følgende Program:
Festtale av Kirkesanger H. Nyhus. Musik av 2den Brigades Musikkorps.
Kl. 7 Dans i Klæberhallen og Solvang.
Kl 9 Fyrverkeri. Kl 10 Baal fra Pillarguritoppen.

En tok altså i bruk både Solvang og Klebersalen ved denne anledningen. – Og det kunne saktens trenges. - Ifølge Pål Kluftens referat fra Kringenmarkeringen samlet rundt 8000 mennesker seg på Otta denne dagen (andre hevder det var rundt 5000).
 

"Kongen takkede for talen (boghandler Narvesens tale til kongen) og  udtalte sin glæde over, at han havde fået anledning til at komme til denne fest. Hvad dølerne gjorde i 1612, viser, at meget kan gjøres med smaa midler. De folk som dengang med mod og klogskab udrettede, hvad de gjorde, øvede en stordaad. De havde ikke mange midler, til sin raadighed dengang. De havde ikke telegraf og ikke telefon. Budstikken maatte gaa. Mange maatte reise lang vei for at naa frem, jeg ved ikke, om der var nogen, som ikke kom. Jeg tror, at hvis de havde rukket frem, saa vilde de kommet. Lad os altsaa haabe, at der altid vil være folk her i landet, som vil staa rede til at værge sit fædreland. En skaal for fædrelandet!

Skaalen efterfulgtes af 3 ganger 3 hurra."
(Fra Aftenpostens specialtelegram den 27. august 1912)

 

Til høyre Kong Haakon VII i 1906.
Utsnitt fra et foto som skulle benyttes på postkort
(tatt av den norske fotografen Gustav Borgen 1865-1926)
Wikipedia

Med sine mange kontakter fra de periodene amtskolen var lokalisert i Nord- og Midt-Gudbrandsdalen var han den riktige person i denne funksjonen. Han hadde jo også fått transportmiddel, en sykkel, fem år tidligere, - noe som lettet kommunikasjonen med resten av dalen. (På denne tiden var alternativet å gå - eller hesteskyss).

En sykkel kostet den gang svært mye - tilsvarende en industriarbeiders årslønn. Bjørnstjerne Bjørnson organiserte derfor i 1907 en innsamling for å skaffe Stokkeland dette fremkomstmidlet. 

Anders Stokkeland ble da også utnevnt til æresmedlem i Gudbrandsdalslaget i USA av Lars Thorkveen i 1912 - ikke bare fordi han bidro til historisk opptog ved denne anledningen, han ble det også fordi mange medlemmer i laget hadde gått på amtskolen under hans ledelse før de emigrerte, og de mente at hans lærergjerning
hadde bidratt svært positivt til deres vei videre i livet. (Kilde Kristin Øveraas)

Dølatoget oppstilles til festtoget.
(levert av Kristin Øveraas)

Stor takk til Kristin Øveraas som har skaffet oss kopier fra to album med bilder fra Kringenmarkeringen i 1912 (albumene eies i dag av Hege Døving) - og opplysninger om  Anders Stokkeland og Bertrand Narvesen (Narvesen var formann i festkomiteen i 1912). Kristin har også skrevet en lengre artikkel om Stokkeland i Ringebu Historielags bok "Hemgrenda 2009"

Sykkelen eksisterer fortsatt, under betegnelsen "Bjørnsonsykkelen" - på Romsdalsmuseet - og den har følgende innskrift foran:
 

A. Stokkeland
fra
Bjørnstj. Bjørnson

Foto: Astrid Øverås

Foto fra markeringen i Kringen i 1962
(Takk til Bjarne Fredriksen som skaffet bildet)

Av de som sto for dette arrangementet var det mange som hadde kjent på kroppen hva ufrihet ville si. Okkupasjonsmakta benyttet i 1940 også Kringen i sin propaganda – de satte opp sitt eget monument der.
Denne bronsetavla er også tatt vare på.

”Selv været klaffet i det flotte program”

Mange hadde også gått i forveien ned til Kringen. Der startet så programmet med Ragnhild Glad som Pillarguri på Pillarguritoppen og Ola Snortheims lurtoner fra samme sted, mens en mann red baklengs på en blakk fjording på vestsida av Lågen.
Lurtonene fikk så svar fra Kringenområdet av sekkepipemusikken til John McEwing.

Ordfører Ola Dahl

Ordfører i Sel (seinere fylkesordfører) Ola Dahl understreket i sin tale at hendingene i Kringen for 350 år siden hadde både sine mørke og sine lyse sider, før ordet gikk til forsvarsministeren.
 

Ragnhild Glad som Pillarguri i 1962
(Takk til Bjørn Glad som skaffet oss bildet)

Tidlige fjernsynsopptak fra Gudbrandsdalen

I 1962 var fjernsynet ikke utbygd i Gudbrandsdalen. Den første prøvesendingen i Norge fant riktignok sted allerede i 1954 - i Oslo, og de første offisielle sendingene startet 20. august i 1960 i Oslo-området. Planen var den gang at hele landet skulle dekkes i løpet av en ti-årsperiode.

I august 1962 ble Kringenmarkeringen likevel utførlig dekket av fjernsynet. Det var scener fra Klungnes, Lesja, gjenstander knyttet til Skottetoget, Pillarguritoppen, mann som rir baklengs på hest, stillbilder, intervjuer, scener fra jubileet ved Kringen, sekkepipeblåser, minnesmerkene over falne bønder og skotter - og en pike som blåser på lur - ifølge arkivopplysningene fra NRK.

Piken som blåste på lur var Ragnhild Glad - og for å se fjernsynssendingen fra Kringen måtte de den gang reise til Lillehammer - dit var utbyggingen kommet.

”- Også i dag må vi verge vår fred med makt” ... ”Et folk som ikke vil bære våpen, må snart lære å bære andres”, var avisoverskriftene etter forsvarsminister Gudmund Harlem (far til Gro Harlem Brundtland) sin tale under høytiden i Kringen. (Gudbrandsdølen 27. aug. 1962) .
 
”Det som hendte her ved Kringen var en lysning i vår lange kamp frem mot selvstendighet. Den vilje til frihet skal vi bevare og føre videre.”
 

Foto fra markeringen i Kringen i 1962
(Takk til Bjarne Fredriksen som skaffet bildet)

Otta guttemusikk åpnet, og Gustav Rusten leste prolog, før Gunnar Jordet sang ’Sinclairvisa’ og ’Sjå soli på Anaripigg’.
Stortingsmannen og folkloristen (seinere sosialminister og kirke- og undervisningsminister) Kjell Bondevik holdt festtalen i møteteltet og understreket at det er to hendinger i Norges historie som fester seg mer enn noen andre – og begge er knyttet til Gudbrandsdalen. Det er fortellingen om Dale-Gudbrand – og Kringenslaget.

Erik Bye og Alf Blyverket sørget for underholdning sammen med sekkepipeblåser McEwing. Ola Eide spilte Pillar-Gurislåtten og Sinclairmarsjen på fele – og etter flere nummer med Lalm og Vågåmo spelmannslag var det springdans med dansere fra Vågå – før golvet ble ryddet for de vel 5000 festdeltakerne for dans til toner fra Tønseths sjumannsorkester.

Veisperring

Som i 1912 ble hovedveien, riksveg 50 (i dag E6) sperret.
Denne gangen på strekningen Otta-Sjoa fra kl 1300 til 1600 søndag den 26. august. De hadde omkjøring om baksideveien mellom Sjoa og Otta, - det var ikke mulig i 1912 - vegen ble først ferdig etter krigen.
 

Program

for Kringenjubiléet 26. august 1962

Lørdag den 25. august.

Program:

Inngangspenger: Voksne kr 3.00
Barn     kr 1.00

Søndag den 26. august

Program:

Inngangspenger: Voksne kr 5.00
Barn     kr 2.00

Mer om besøket og arrangementet i 1963 kommer.
Takk til Ola Blekastad som har gitt Sel Historielag disse bildene.

Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012

Siden ble sist oppdatert: 20. juni 2014

Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag
www.otta2000.com