Skotske styrker går i land ved Isfjorden. Maleri av Adolph Tidemand og Morten Müller - Wikipedia

 
 

 Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag
 - Siden ble oppdatert 20.06.2014 -

 
     
 

Noen av de institusjonene og foreningene som bidrar med informasjon og hjelp:

 

 

 

   

 
 

 
 

 
"Skottetoget 1612"

 
                   


 

  Hva skjedde? - Hva var årsaken? - Hvilken betydning fikk denne hendingen i norsk historie
 
 
 
 

Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012

 
 
  Mange av gjenstandene som er avbildet på dette nettstedet kan sees i Skottetog-samlingen i vertshuset Sinclair i Kvam. Der finnes videre mye av kjent tekstmateriale som omhandler skottetoget. Opptrykk av flere av de gamle bøkene kan også kjøpes der.
 
 
 

Gudbrandsdalsmusea har nå (mars 2014) lagt ut informasjon om innholdet i pakka fra 1912 og mediestormen rundt den på nettsidene sine.

 
     
     
     
 

Innhold på denne siden:

 
           
    Fredelig sameksistens
Symbolverdien i norsk historie
Arrangementskomitéen
Kalmarkrigen 1611-1613
Årsak til Kalmarkrigen
Verving i Skottland
Hvem seilte fra Skottland?
Havfruen
Landingen
  Mobilisering - budstikke og
brennende varder

Marsjen fra Klungnes - rundt
Isfjorden og opp Romsdalen

Marsjen gjennom Lesja og Dovre
ned til Romundgard i Sel

Støttene i Kringenområdet

Kringen, Kringom, Kringlen,
Kringelen, Kringane

Noen av kildene
 
     
  Skrivekonkurranse - Les mer her                             Suvenirkonkurranse - Les mer her  
  Restaureringen av Kringenstøtta  
     
     
     
 
 

Følgende ble vektlagt under 400-årsmarkeringen 16 - 26 august 2012:
(Her kan du se programmet for dagene 16 - 26. august 2012)


1) Fredelig sameksistens

Vi bor i et Europa der det i dag er stor vilje til å løse problemer landene imellom på fredelig vis.
Det er ikke så mange år siden det ikke var slik.

Vi ønsket å gjøre markeringen i 2012 til et arrangement der kulturelt samkvem med Skottland sto sentralt. Både Sinclairklanen og the Caledonian Society var representerte i arrangementskomiteen - og Sinclairklanen la i 2012 sin verdenssamling til Otta og Kringen.
Søndag 26. august ble det avholdt en fredsmesse med biskopen i Hamar, Solveig Fiske og prominente gjester.
Gudbrandsdalslaget i USA kom. Det var flere utstillinger - gjenstander, foto og prospektkort (fra 300-årsmarkeringen i 1912), bunader, drakter og skotske tartaner. Flere sekkepipeorkester kom - og spel- og dansarlag fra Gudbrandsdalen og andre steder. Pillarguri og Sinclair er jo knyttet til mange av folkemusikkens slåtter og hallinger.
Et historisk seminar med skotsk og norsk deltagelse kastet litt nytt lys over det som hendte og de mange mytene knyttet til Skottetoget i 1612. Les mer om programmet her.

Disse sidene er laget med et ønske om at kunnskap om fortiden skal sette oss bedre i stand til å unngå at ting som dette skjer på nytt.
Arbeidet for å unngå at vanlige mennesker - som lokale bønder og andre - må gripe til våpen for å verge seg og sine tar aldri slutt. - Det er også et viktig element når vi nå nærmer oss 400-års markeringen for slaget.


 

 
 
 
 

2) Symbolverdien i norsk historie
 

Den store symbolverdien slaget - og mytene rundt slaget fikk i nasjonsbyggingen av Norge vil vi også legge vekt på i en slik markering.
 
Det som hendte styrket ”sjølvkjensla” til nordmenn generelt og dølene spesielt - i en tid da landet lå langt nede
Les mer ...
 
Kommentar
1906 – et år etter at unionen med Sverige ble oppløst:
Det er vel ikke tilfeldig at da den første foreningen for utvandrede gudbrandsdøler i USA ble dannet  i Minneapolis 1906, valgte de 83 grunnleggerne navnet ”Kringen” - og den første oppgaven var å samle penger til en minnestøtte (Holbøstøtta) i Kringen i Sel.
Det er heller ikke tilfeldig at Kongen og Statsministeren var tilstede ved avdukingen av denne støtten ved 300-årsjubileet i 1912
(Kilde: Årbok 2009 Gudbrandsdalslaget i USA s.7).
 

 

Arrangementskomitéen:

Leder:    
Ordfører Dag-Erik Pryhn Sel kommunestyre Dag-Erik.Pryhn@sel.kommune.no
Mobil: 913 38 870
Chris Maile Clan Sinclair cjmaile@online.no
Mobil: 915 34 035
John Monn Caledonian Society of Norway john_monn@hotmail.com
Mobil: 908 27 251
Kåre B. Hansen Sel kommunestyre kb.hans@frisurf.no
Mobil: 959 69 811
Kjetil Eide Otta Handels- og nærings-forening kjet-eid@frisurf.no
Mobil: 976 35 133
Knut Holen Pillarguri-komitéen knut@ottalyd.com
Mobil: 906 30 055
Maj-Britt Svastuen Nasjonalparkriket Reiseliv AS  
Mobil: 952 37 795  
Geir Neverdal Sel Historielag geirne@online.no
Mobil: 482 25 660
Mediekontakt:    
Ordfører Dag-Erik Pryhn Sel kommunestyre Dag-Erik.Pryhn@sel.kommune.no
Mobil: 913 38 870
Sekretær:    
Kari Hølmo Holen - Sel kommune Kari.Holmo.Holen@sel.kommune.no
Mobil: 907 36 129

Vi ber om at du tar kontakt dersom du har opplysninger, forslag eller spørsmål i forbindelse med arrangementet.


 
 
 


Kringen - ved Otta i Gudbrandsdalen

 

 

 
  Kalmarkrigen 1611-1613

Dette var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige - den fikk navn etter striden om Kalmar slott og festning på den svenske østkysten.

Kalmar slott ble erobret av danskene i august 1611 etter lengre tids kamper.

(Konflikten dreide seg imidlertid om mye mer - og selv om Danmark-Norge kom seirende ut av denne striden, ble det i ettertid Sverige som vokste fram som den ledende maktfaktor i Nord-Europa.)


Kalmar slott (Wikipedia)

 
       
 

 

 
  Årsak til Kalmarkrigen:

Svenskekongen - Karl 9. -  forsøkte å legge under seg Finnmark - og han krevde der skatt av sjøfinnene.
 

Dessuten hadde han anlagt byen Göteborg, noe som var til skade for de danske inntekter av Øresundstollen. Danmark-Norge kontrollerte på denne tiden Øresund (SNL).

 


Kalmarkrigen

 
  Den 30. oktober 1611 dør Karl 9. - og sønnen, den sytten år gamle Gustav II Adolf - Sveriges nye konge - arver krigen med Danmark-Norge.Begge parter benytter i stor grad leiesoldater - noe som skaper problemer for den unge svenske kongen når han forsøker å verve soldater i Skottland 

Det har seg nemlig slik at Christian IV - danskekongen - er svoger til den engelske kongen Jakob (James) I. - og Jakob som den gode slektning han er - har forbudt verving av engelske/skotske soldater - dersom de skal brukes i krigen mot svogeren.
 

 
 


Christian IV var 35 år i 1612
(Wikipedia)


En eldre versjon av Gustav II Adolf
- men i 1612 var han bare 18 år

 
  Den unge svenskekongen bestemte seg likevel for å trosse forbudet til Jakob I - han ønsket seg 3000 leiesoldater som han ville benytte i kampen mot Danmark-Norge.  Det meste skulle være fotfolk.

Norge - et lett bytte

Norge ble på denne tiden betraktet som et lett bytte.
I Danmark ble det sagt at for å ta Norge trengte en bare 2 skip og 300 mann, hevder Angell (s.3). Norske bønder hadde heller ikke vist seg å være til særlig hjelp når de ble satt inn i trefninger sør i landet. Stridsviljen var liten.
Kongene på denne tiden benyttet seg da også helst av profesjonelle leiesoldater - og det var ofte soldater som kunne være like farlige for menneskene i det landet de kjempet for - som for menneskene i det landet de kjempet mot. De plyndret gjerne etter behov og anledning.

Krig er - og har alltid vært noe av det som bringer fram det verste i menneskene. Terrorhandlinger er ikke et nytt fenomen.
Svenske (leie)soldater hadde tidligere ved flere anledninger herjet i Norge - og det var vel kjent i bygdene hva krigshandlinger og plyndringstokter førte med seg av grusomheter.
 

 
 

En må også huske at Norge var mye tynnere befolket på 1600-tallet enn i dag - og med så spredt bosetting hadde småsamfunnene i bygdene lite å stå i mot med når grupper av bevæpnede menn slo til - ofte uten noe særlig forvarsel.

Frykten for plyndring og brenning må ha vært stor
Det er nesten ikke til å tro at det på så kort tid lot seg gjøre å samle mellom 400 og 500 våpenføre menn  i Kringen (fra en befolkning på vel 3000 menn, kvinner og barn). Avstandene er tildels store og tida var knapp.
Behovet for å forsvare seg og sine, samt gård og grunn, må ha vært svært sterkt følt.

Befolkningen i området er nesten 10-doblet siden 1612

I 1612 bodde det bare vel 3 000 mennesker i det området som i dag utgjør kommunene Lesja, Dovre, Vågå, Sel, Fron og Ringebu (ifølge Sjur Lonbakkens masteroppgave.) I dag bor det vel 28 000 i det samme området.

 
 

 

 
  Verving i Skottland

Oberst Andrew Ramsay fungerte som mellommann.
Han engasjerte sin bror - Alexander Ramsay som sammen med kapteinene George Hay og George Sinclair begynte å verve soldater i Skottland - med temmelig hardhendte midler.
Ja, rekrutteringen ble så hardhendt at folk la på flukt og kongen i London (Jakob 1) ble underrettet.

De skotske myndighetene grep inn og fikk stoppet vervingen. De befalte også at skippere og redere skulle stoppe utskipingen av soldater.


Det er likheter mellom the Sinclair red tartan som vises her, - og rondastakken, i  Gudbrandsdalen
Les mer om Sinclairtartaner her.

 
 


Mer om Sinclairklanens tartaner - og
 om skotske tartaner og bruken av disse på 1600-tallet kommer senere.
 

 
  Tre kompanier kom seg allikevel avsted og kunne ikke innhentes av de skotske myndighetene. På grunn av dette ble Andrew Ramsay stevnet for riksrådet.
Han unnlot å møte opp der da han skulle svare for sine handlinger og ble erklært som opprører.

Senere ble han arrestert i England og dømt til landsforvisning.

 
 

 

 
  Hvem seilte fra Skottland?

To skip med 300-350 leiesoldater forlot Skottland den 2. august 1612.
Sannsynligvis var det vanlige handelsskip som ble benyttet, mener Angell.
Det ene gikk fra Wick med to kompanier ombord.

Ca 100 mann under ledelse av kaptein George Sinclair og ca 100 mann under ledelse av kaptein George Hay.
(Ifølge Angell hevder den skotske historikeren Sir Robert Gordon at Sinclair samlet 150 mann ved Caithness - det skulle i så fall bety at de sammen med Ramsays soldater mønstret ca 350 mann (s18))

Det andre skipet la ut fra Dundee med ca 100 mann ledet av oberst? oberstløytnant Alexander Ramsay (Andrew Ramsays bror)

Ekspedisjonens leder var Alexander Ramsay.
 

 
 

 

 
  Sinclairs skip dro først til Orknøyene - de lå der et par uker og rustet seg ut, hevder Angell. Der fikk de vite at Ramsays skip nå lå for anker ved Shetland.

Deretter la skipene kursen mot Norge.

Noe underlig kan det synes at de valgte å gå i land i Romsdalen når de skulle ta seg over til Sverige.

En annen gruppe av leiesoldater gikk på denne tiden i land i Trøndelag og kom stort sett uhindret igjennom til Sverige den veien.

Det er mulig skottene vurderte det slik at det ville være lettere å dra gjennom tynt befolkede områder av Norge og slik satset på en rask marsj opp Romsdalen og videre ned Gudbrandsdalen - for så å krysse østover fjellet fra Ringebu og videre til Sverige.
 

Språkvansker?

Det er også sannsynlig at de hadde forholdsvis bra kjennskap til norske forhold, skotske handelsskip var ofte på disse traktene - en del skotter fra de tidligere norske områdene i Nord-Skottland snakket norsk - og det til og med så sent som siste halvdel av 1700-tallet.
I Gudbrandsdalen ble det da i ettertid også påstått at Sinclair og mange av mennene hans forsto norsk.
(Angell s28/29).


Skotsk adelsmann ca 1600
(skottetogsamlingen ved vertshuset Sinclair i Kvam

 
 

Havfruen

 

 
  I ettertid dukket det opp en rekke sagn og myter knyttet til Sinclair og skotteferden.
I Zinklarvisa til Edvard Storm fortelles det om en havfrue som skal ha advart Sinclair mot å dra til Norge.
Han skrev denne i slutten av 1781, omlag 170 år etter slaget i Kringom.
 
 
 
 

...
Maanen skinner om Natten bleg.
De vover saa sagtelig trille;
En Havfrue op af Vandet steg.
Hun spaaede Herr Zinklar ilde.

Vend om, vend om, du Skotske Mand!
Det gielder dit Liv saa fage,
Kommer du til Norrig, jeg siger for sand,
Ret aldrig du kommer tilbage.
...

Malt av Nils Hansteen, 1910.
Motiv: Havfruen som ifølge sagnet dukket opp foran Sinclairs båt med advarsel mot å gå til Norge.
(Maleriet kan sees i Skottetogsamlingen ved vertshuset Sinclair i Kvam)

 
 
 
 

Landingen

 

 
  Onsdag den 19. eller torsdag 20. august kom de to skipene til Mørekysten, ifølge Angell.

I nærheten av Vestnes så de en fiskerbåt med to personer ombord - Ivar Helland og datteren hans. Disse ble tatt ombord - skottene trengte en som kunne lose dem videre innover fjorden. Jenta ble redd og tok til å gråte, forteller Angell (s.34).
Hun ble derfor satt i land - og i følge overleveringen fikk hun både saks med sølvhåndtak og sølvfingerbøl av skottene.

Fingerbøl - illustrasjonsfoto (Wikipedia)


Kart lånt fra Wikipedia
 

 
  De planla å gå i land ved Åndalsnes, men utenfor Klungnesodden hevdet Ivar at fjorden innenfor var urent farvann og ukjent for ham. Han våget derfor ikke å lose dem lenger. Han ble da  sluppet fri og fikk endatil betaling for umaken. (Angell)
 
 


Adolph Tidemands maleri "Snclairs landing" (Wikipedia) - overdriver nok med hensyn til antall skip - det var to og ikke fem.
Ifølge overleveringen gikk dessuten skottene i land på
andre siden av fjorden - nordsiden - ved Klungnes.
 
 

     
 
 
  Peder (Per) Klungnes

Nå hadde de imidlertid fått tak i en ny los - Peder (Per) Klungnes. Han trodde skipene kom med korn -  tok med seg tre riksdaler og rodde ut for å handle med dem.
Han ble da tatt med som los - og senere som veiviser opp Romsdalen.
Ifølge overleveringen bestemte han seg for å gjøre hva han kunne for å sinke skottenes frammarsj.

 

 


Svensk riksdaler fra 1575 (Wikipedia)

 
 


 

 

Han klarte å overbevise dem om at farvannet inn mot Åndalsnes var farlig - og de gikk derfor i land på nordsiden av fjorden - ved Klungnes.
Da måtte de marsjere rundt hele Isfjorden for å komme fram til Åndalsnes - ifølge Angell en strekning på over to gamle norske mil (en gammel norsk postmil var ca 11,3 km).
Det ble slik bedre tid til å varsle videre opp Romsdalen.

I følge sagnet fikk Per lov til å gå innom hjemme på gården sin for å skifte klær. Her skal han ha skrevet en melding - noen hevder på en treflis. Denne ble stukket til en tjenestepike som siden rodde over fjorden til Veblungsnes på sørsiden. Her ble så varden tent og varsel om fiendtlige tropper sendt oppover Romsdalen.

Minnesten - Peder klungnes (Angell s37)

 
 
 

Ifølge Thomas Michell er det mer sannsynlig at den virkelige grunnen til at skottene gikk i land ved Skotkleven - dvs ved Klungnes - "var at skipperne ønsket å stikke til havs igjen så fort som mulig, og ikke utsette seg for større fare ved å gå inn i en trang fjordarm langt inne i Romsdalsfjorden."
 
 

Mobilisering - budstikke og brennende varder

 
     
 

Budstikke
 

 
 

Mobilisering:
"Budstikke, en stav av tre eller jern, som fra gammel tid ble benyttet i Norden til offentlige kunngjøringer. Når folk skulle samles til ting, forsvar av landet eller andre viktige fellestiltak, ble budstikker båret fra gård til gård med beskjed om dette. ....

Dette viktige budbringersystemet var regulert ved en rekke detaljerte lovbestemmelser. Den rute som skulle følges, var nøyaktig foreskrevet; forsømmelse ble straffet med bøter.

Ennå Christian 5s Norske Lov (1687) har regler for ombringelse av budstikke. ... enkelte steder i Norge var budstikken i bruk til slutten av 1800-tallet." 
(Store norske leksikon)
 


Et tau i ene enden minnet om at den som ikke adlød ordre risikerte å bli hengt. Gården kunne også bli brent - et svimerke i andre enden av budstikka informerte om dét!
Foto: lånt fra Maihaugen
 

 
     
     
 

Vardene - varslet ufred og angripere på vei inn i landet
 

 


Dette kartet viser vardene i Gudbrandsdalen - et lignende system hadde en i Romsdalen
(kartet er lånt fra Oppland fylkeskommune, kulturvern)

       
 

Allerede under kong Håkon den gode (920-960) kom det påbud om å bygge en varderekke som skulle strekke seg gjennom hele landet. Vardeplassene var fjelltopper eller høyder der en kunne se fra en brennende varde til den andre.
Gjennom Gudbrandsdalen var det 20 slike vardeplasser.
I Sel var det to: Vetahøe ved Otta og Vetahaugen lengre nord, i Rosten. Gjennom lovpålegg og forordninger ble disse vardene holdt i stand, spesielt i ufredstider. Så sent som på slutten av 1700-tallet var vardene i god stand.


Håkon den Gode og bøndene ved blotet på Mære - v/ Peter Nicolai Arbo (1839-1892) (lånt fra Wikipedia)

 
 

Marsjen fra Klungnes - rundt Isfjorden og opp Romsdalen

Torsdag 20. august
 

 
 

Skottene stolte nok ikke helt på Per - det fortelles at de bandt en snor om det lange håret hans for slik å ha kontroll på ham.

Etter å ha skaffet seg kløvhester til utstyret - og til kvinnene de førte med seg, startet en hurtig marsj.
Ønsket var å forflytte seg så raskt at nordmennene ikke rakk å organisere styrker til motstand mot inntrengerne.
Allerede første dag - torsdag 20. august - kom de seg rundt Isfjorden og fram til Åndalsnes - på den tiden var det her knapt skikkelig sti engang, hevder Angell.
Ja, det fortelles at de måtte klatre opp over fjellhammeren Bjørga som ligger omtrent fire kilometer fra Klungnes - lenger inn i fjorden - for å komme fram.

Plyndring

Om kvelden nådde de Åndalsnes - her var de ikke trettere enn at de krysset Rauma og plyndret den danske eieren av Setnesgården for en del sølv. (Setnes ligger på sørsiden av Rauma, like ved utløpet.)
 

Ifølge overleveringen skal Lady Sinclair ha sneket seg ombord uten at hennes mann visste om det - det fortelles også at hun skal ha fått et barn under overfarten fra Skottland til Norge

Denne vel to meter høye treskulpturen er laget av kunstneren Oddvin Parr (Han har også skåret ut 12 scener fra "Peer Gynt")
Skulpturen er å se i skottetogsamlingen i vertshuset Sinclair i Kvam. Det tok nesten sju år fra han ble spurt om å lage noe i tilknytning til Skottetoget i 1612 - til verket var ferdig.

Han ble inspirert av den rollen Lady Sinclair ble til del i den historiske overleveringen.
Her må det likevel bemerkes at barnet Lady Sinclair holder - langt fra er nyfødt.
 

 
     

 

Dette skal ifølge Angell ha vært det eneste sikre tilfellet av plyndring vi vet om. Han beretter:

Statholderen skriver 3. oktober 1612 (d.v.s. samme år - f.a.) - at skotterne ikke (min utheving) hadde "brændt, myrdet, eller ødelagt hverken i Romsdalen eller Gudbrandsdalen, uten alene en dansk mand som bor i Romsdalen, ved navn Søfren Settnes; fra ham har de tat et skrin fuldt av adskillige sølv, baade kander, belte, "stabbe" og mere andet slikt gjordt sølv".

 
     
 

Dette står i sterk kontrast til det Ivar Kleiven lar Jon Tolstad si (se nedenfor) - i fortellingen "Frå Skotteåre". (1935). 

«Det held på kjem fiend inn i dalen frå Romsdalen! — Dei brenner og rovar, herjar og stel og drep! Alle mann skal samlast på Romundgard, frå Lesja og Lom og alle bygdir!»

 
     
 

Det er likevel rimelig at dette kunne være beskjeden som ble gitt i en slik situasjon - vardene var tente - og budstikka gikk fra bygd til bygd for å samle folk til kamp mot inntrengerne. - En ventet seg det verste!

Plyndring og herjing måtte en på denne tiden regne med når det var ufred i landet.

 
       
 

Om Per Klungnes heter det at han om kvelden fikk gjemt de tre riksdalerne sine i en never-haug.

   
       


Kart over Rauma kommune og Romsdalen (Wikipedia)
 

  Fredag 21. august - Marsj til Kårset

Skottene skal ha tatt enda to nordmenn til fange for å bruke dem som veivisere - men navnene til disse er ikke kjent.
 

 
  De sendte også folk i forveien med beskjed til bøndene i dalen om at de skulle sette fram mat til dem. De hadde ikke selv mulighet til å frakte særlig proviant med seg - og "rekvirerte" på denne måten det som de hadde behov for.

Som motytelse kan en vel si - lot de være å brenne eller ødelegge gårdene.

Denne dagen gikk de til Kårset (Rasch-Eng: "Skottetoget 1612" s.8 -)

Hvor i Romsdalen ligger Kårset?.

Det påståes om Sinclair (som feilaktig ble tatt for å være lederen for skottene) - at han lovet sine menn at de: "saasnart de hadde tatt landet skulle få "den væneste mø og den gjæveste gaard". Der var en bygd i Norge som het Hedemarken; naar de kom dit, skulde de der finde et Kanaans land. (Angell, s.40)

 
 
     
  Torveig Dahl og Kjell Voldheim ved Gudbrandsdalsmusea har undersøkt dette. De har hatt kontakt med folk både i Lesja og Rauma Historielag og funnet en løsning (11. august 2012):

"I kjeldene står at skottane overnatta ved Kårset, dette er ei ukjent stadnemning i Romsdalen. Men Korset kyrkje er velkjent.
Dette var ei kyrkje bygt i 1498 på garden Foss. Kyrkja vart i 1670 fløtta til Flatmark. Kyrkja sto her til 1797 da dei reiv denne og bygde ei ny. I 1902 vart den nye fløtta lenger utover i dalen. Kyrkjegarden ved Flatmark låg like ved landevegen og var i bruk til 1902. Ura og fossen er framleis kalla kjerkura og kjerkjefossen.

Kyrkja var vigd til det ”heilage kors”, difor namnet Kors kyrkje."
 

 
     
  Ifølge Angell fortelles det ikke så mye om hva som skjedde i Romsdalen. Skottene skal ikke ha gjort så mye "ugagn". En overlevering hevder at de hogde føttene av en hund som var bundet til stabbursdøren på en av gårdene. Gårdens navn er imidlertid ikke nevnt.

En annen påstår at en av skottene skal ha blitt skutt på gården Ødeeidet av en mann fra gården Fiva. Han skjøt fra den andre siden av elva. Fiva ligger på vestsiden av Rauma like nedenfor Trollveggenområdet. Det er da mulig at Ødeeidet lå på østsiden av Rauma i dette området.

 
     

 

Syk skotsk soldat

Angell refererer også en historie om en av skottene som ble syk under marsjen gjennom Romsdalen. Han murte seg opp en slags hytte i ei steinrøys og la seg der for å dø. Bøndene oppdaget ham imidlertid - de bar mat opp til ham og stelte godt med ham. Han var lenge hos dem  - men ble så plutselig borte og de hørte aldri mer om ham.

Rasch-Eng forteller at dette skjedde andre dagen av marsjen gjennom Romsdalen - før de kom til Einbu på Lesja - og at han der ble lagt i ei steinhytte hvor bøndene så fant ham og tok seg av ham.

 

 
 

Det var et vilt område med høye og bratte fjell på begge sider de skulle marsjere gjennom - her en del av Trollveggen

 

 
     


Dalen med de bratte fjellsidene kunne fort ha blitt en felle.

     
  Lørdag 22. august - Marsj til Einbu (omtrent midt mellom Bjorli og Lesjaskog)  

 


Skottene hadde hastverk, de brøt tidlig opp fra Kårset og marsjerte videre mot Lesja.

Mellom Verma og Bjorli, ved Bjørnekleivi fryktet de det kunne komme til alvorlig kamp forteller Angell, De dro her til fjells for å unngå å bli heftet og omgikk slik problemet.

   
     
  Hastverk  
     

 

Skottene hadde det travelt. Hele marsjen fra Åndalsnes til Einbu på Lesja - og kanskje enda litt lenger  - gjorde de unna på to dager.
For dem var det viktig å komme seg gjennom de fiendtlige områdene så fort som mulig - slik at nordmennene ikke fikk tid til å samle folk.

Angell kommenterer:

"De kjendte vel allerede da den militære læresætning at krigskunstens hemmelighet ligger i benenes hurtighet. De maatte gaa saa fort paa at nordmændene ikke fikk tid til hverken at samle sig eller forskanse sig. Man kan ellers ikke forklare sig denne svære marsjhurtighet med hin tids elendige veier eller rettere stier. Og det var just ikke skik i hine dage at skynde sig for meget naar man var paa hærfærd. De leiede soldater drog ikke ut bare for at kjæmpe" (s.43)

Angell anslår dagsmarsjene fram til Kringen å ha vært på ca 4 gamle norske mil - omtrent 45 km om dagen. Veien/Stien gikk ikke rett fram, men skulle innom og oppom gårdene langs ruta - og strekningen ble slik atskillig lengre enn dagens bilvei.

Romsdalen - en felle?

Romsdalen kunne fort ha blitt en felle for skottene. På grunn av de bratte fjellsidene var det vanskelig å komme seg ut andre steder enn ved dalens ender.
Det hadde vært lett å stenge dalen ved Mångehammeren, ved Kyllingkleiva og ved Bjørnekleivi hevder Angell.
Når det gjelder Bjørnekleivi må det imidlertid føyes til at skottene - som nevnt ovenfor - dro til fjells og omgikk dette partiet.

 
     
 

"Vild-tyrker", "vejrkalv", "veirløper", "støver" - folk eller sporhunder??
 

På gården Raudstulen i dag Raudstøl? litt ovenfor Verma? skal en av "vild-tyrkerne" ha blitt skutt.
 

 
 

Av og til løper fantasien løpsk når en i ettertid forteller om hva som skjedde:

Det nevnes at skottene sendte to skapninger foran seg når de marsjerte, to såkalte vild-tyrkere. Sinclair brukte de til å "fara fyre aa njosna etter nytt; um kveldarne kom dei attende med tidender. Dei var lettare til aa laupa enn hjorten; det er fortalt at kjøte var utturskore or laarom og tjukkleggjom deira. So er det sagt at dei kunde rekkja far etter manna-fot." (Angell, s.39)

 
       
 

Ivar Kleiven ("Bygdaminne frå Vågå"):
"dessa ver-kalvan va friskar hell gardloupar-honde, kvasse som eldingen og saag ikkje ut som folk. Kjøtet va utuskore i tjukk-leggjom, bak i lårom og i sesse på døm; nasaaborinn va ou upp-skorne. Folk meinte detta va gjort ve døm for at døm skulde vera so mykkjy  lettare te aa renne umkring, og alle folk va reddare døm , hell skottann sjølve. Døm kunde kjenne ver taa folk lange lei'inn og kunde drepa ei menneskje førr ho fekk snu seg; døm skout se uppaa ryggen og knekte nakkjin i folk."

Presten Krag mente:
at de "ikke hadde været andet enn Sinclairs sporhunder, hvilket man maa formode baade av beskrivelsen og af at der fortælles om den der blev skudt paa Ødegaarden, at den løp omkring paa akeren og gjødde"

Angells kommentar: Krags forklaring er den naturlige.

Rodney Mackay viser til Nansens bok (In Northern Mists)
The calpach is referred to by Nansen in his book In Northern Mists (p. 341): “Now there is a Scottish mythical creature called a “water calf...” The Norwegian veirkalv, “weather-calf,” or “wind-calf.” which may well be thought a corruption of this. It is true the creature inhabits lakes, but it also goes upon dry land and has fabulous speed and power of scenting things far off. It can also transform itself into different shapes (as a calf or a horse or a man), but always preserves something of its animal form.”

Mer om veirkalv, "water calf" og forbindelsen til skotsk og irsk mytologi kan du lese i denne artikkelen - søk etter veirkalv i teksten der

 
       
 

Marsjen gjennom Lesja og Dovre ned til Romundgard i Sel
 

 
 
 
  Hva skjedde på Lesja? Sagn eller virkelighet?

Ifølge Angell påstås det at en bonde ble drept ved Einbu - men navnet på denne personen er ikke kjent.
Her ble årstallet 1612 hugget inn på en stolpe.
 
   
  Noen hevder at gården Skauge ble brent og en gammel kone skal her ha blitt drept. Andre hevder at dette skjedde på Bjøraa.    
       
  Noe sør for Einbu ligger Marasletta.
Sannsynligvis overnattet skottene her natten til 23. august (Angell s. 45).
   
       
 
 
  Søndag 23. august
 
   
  Da skottene kom til Kjellshus fant de ikke folk forteller Angell - men det var satt fram mat til dem. Her går overleveringen ut på at de ikke takket for maten - men:

"heldte et kar med mel ut paa veien - og brendte gaarden. - Hvor meget der er sandt i dettet sagn er ikke godt at vite. I hin tids mandtal er gaarden ikke nævnt" (s.45)

 
  På gården Norderhus skal en kvinne som het Synne eller Synnøva ha gjemt seg i låven for å kunne slokke om skottene satte fyr på den.
Gården ble ikke brent. 
(Historien bekreftes å være del av en familietradisjon - av en av etterkommerne fra Norderhusslekten i dag)
 
     
  På Tynnøl/Tøndevold bodde en som het Trond. Han samlet en del menn fra Lesja for å ta opp kampen mot skottene. - Men da de ble klar over hvor mannsterke de var ga de opp denne planen og satte i stedet fram godt med mat og drikke. Ifølge overleveringen skal skottene etterpå ha hugget av føttene på ei kvige som sto bak fjøsdøra. (Angell s 46)  
     
  Folk flest flyktet opp i åsene.
Skottene følte seg nok også atskillig tryggere i den åpne Lesjabygda enn nede i den trange Romsdalen. Risikoen for bakholdsangrep - eller å bli stengt inne - var her mye mindre.

Trygge på maten som ble satt fram var de likevel ikke - fortelles det. De lot hundene ete av den før de selv tok for seg - i tilfelle den skulle være forgiftet.

For å unngå at lesjingene skulle falle dem i ryggen brente de også Bottheimsbrua.

 
     
 
 
  Hvordan gikk det med Per Klungnes?

De stolte ikke på ham. Ved Kjørumsgårdene forsøkte han å flykte - men ble fanget inn igjen.
- Og ved brua over Jora (like ved Dombås) hengte de ham ut i fossen for å få ham til å fortelle dem hvilken vei de skulle ta videre.
(Til å være fra andre siden av Isfjorden måtte han ha uvanlig god greie på forholdene i Gudbrandsdalen. Forf. anm.)

 
 
Per ble holdt fanget helt til de kom til Kringen - han marsjerte sammen med fortroppen på omlag 60 mann. (Mer om dette senere)
   
     
 
 
     
  Budstikka kommer til lensmann Lars Haagaa/Lauritz Hage i Dovre
 
 
  Søndag formiddag får Lars Haagaa beskjed. Ifølge overleveringen grep han straks stridsøksen sin,  kastet seg på hesten og red til Dovre kirke (Angell s. 49)

I 1612 lå Dovrekirken på Skjellstad

I tiden fra før 1584 til 1730 lå Dovrekirken på Skjellstad like ved Tofte - "Dofra kirkja paa Skjelstad", ifølge Ola Vigerust.
 

"Den gamle kyrkja sto nord og kanskje litegrand ned for garden på Bergseng -  der er ennå ein åker som dei kallar Kyrkjeåkeren ... der har dei like til det seinaste funne menneskjebein.
(Årbok for Gudbrandsdalen 1960 s. 187f)
 

 

 
 
  "Gjev ljod! Fienden er komen inn i landet!"

I kirken sto presten på prekestolen og folk hadde satt seg da lensmannen kom inn, bevæpnet med øksen som han ifølge Angell støtte tre ganger i gulvet - før han ropte: "Gjev ljod! Fienden er komen inn i landet!"

Krag skriver imidlertid (1838): Han kom, fortælles der, ind i Dovre Kirke under Gudstjenesten, og bankede tre Gange i Gulvet med sin Stav, og sagde: "Giver Ly! ..."

Alle for opp og ut til vaabenhuset, grep sine økser og samlet sig paa kirkegaarden omkring lensmanden sin. Han fortalte dem hvad han visste, og det han vilde, og det var at nu skulde de lage det slik at skotterne ikke behøvde at umake sig stort længer. Nede i Rosti (Rosten - f.anm.) skulde di sperre veien og overfalde fienden; der var det ulændt med storskog, saa det var let at skjule sig og bryte overraskende frem. (Angell s. 50)
 

 


Stridsøks fra Skottetogsamlingen

 

 
 


Michell (s 53 - omsatt av Tone Formo) refererer til den danske kansleren og forteller det - noe mer nøkternt - slik:

I sin første innberetning til den danske kansleren datert 17. september 1612, skrev den norske stattholderen at da Lauritz Hage, lensmann i Vågå (sic) i Gudbrandsdalen hørte om skottenes ankomst i Romsdalen, "haffuer hand strax opmannit meenige Bønder och Almue udi de tvende Gjelde Læssøe och Vaage" og rykket mot samme skotter og utenlandske krigsfolk, og da han fornam dem å være seg for sterke, har han 2 eller tre dager rykket og vært i forveien for dem, dog skjærmyslet eller sloss han ikke med dem men sendte imidlertid bud til almuen i de to nærliggende sogn, ved navn Fron og Ringebu prestegjeld, som straks er kommet ham til hjelp, og da de der er samlet, var han fire hundre og fem mann sterk. og fortsatte så foran dem (skottene) til han så sin fordel "paa et Fjeld kaldis Kringellenn udi Vaage sogenn liggendes", der de var nødt til å passere.

 
 
 
 
Mandag 24. August  -  Hva skjedde i Dovrebygda?
 
 
  Skottene tilbrakte mandagen i Dovre.
"Herfra kjendes ingen fortællinger om brand og mord og heller ikke paa deres færd videre gjennem dalen", skriver Angell. (s.47)

Da de kom til Landheim (i dag Lannem) litt nord for Dovre sentrum tok de en lengre hvil på en "leikarvoll" som heter Kraakvolden (Kråkvollen).

"De var da ikke trættere end at de gav seg til at danse og 'holdt gjestebud'. Folk som var flygtet opp i aasene, sat og saa paa dansen" (Angell s.47)

   
     
       
 
 
 
 
Mandag 24. August  -  Hva gjorde bøndene?
 
 
  Samling på Sel ved Romundgard

Angell skriver (s.51,52):

"Mandag 24 august kom saa lensmanden med sine dovringer og de lesjaværinger som var strømmet til, frem til den store gaardklynge i Sel som heter Romundgard, Jørandgard, Olstad, Largard, Ullsvold og Øvrebø. Her møtte vågåværingerne frem, måske ogsaa en del av bønderne fra Ringebu og Fron. Der var nu samlet flere hundrede mand, og de tyktes alle at de nu var sterke nok til at ta kampen op."

Bøndene hadde kommet fram til at Kringenområdet pekte seg ut som et "lugumt" sted å stoppe skottene.
Kringen ligger like sør for der elvene Lågen og Otta møtes - på østsiden av elva - ca 15 km sør for Romundgard.
Veien/Stien er der smal og går gjennom et bratt område med elva på den ene siden.
 

 


Et utsnitt av et gruvekart fra 1647 viser Sel med gårdene Romundgard, Laurgard og den nybygde kirken fra 1628
Denne kirken erstattet den gamle stavkirken som stod der og som holdt på å sige ut.

 
Vi ser at det på 1640-tallet eksisterte en bro over til østsida av Lågen her. Den videre marsjen mot Kringen foregikk likevel mest sannsynlig  på vestsida av Lågen fram til broen over til Selsverket, da dette kartet viser inntegnet vei/sti og flere broer over bekker langs Lågen på denne siden. Det kan slik se ut til at hovedveifaret gikk der.
I 1612 var imidlertid ikke gruvedriften ved Rustgruvene kommet i gang, og det bodde ikke mange menneskene ved Ula.
Én bro førte over til Selsverk-området og en annen bro over Ula. Derfra er det bare noen få kilometer fram til Kringen.
 
 


Kopi av gruvekartet fra 1647 (- laget den 18 april 1814 av Johan Poulsen ved Blaafarveverket på Modum.)
Dette viser hovedveifaret mellom Sel og Selsverket slik det var på 1640-tallet. Våre dagers E6 derimot, ligger på østsiden.
 .

  Ifølge Ivar Kleivens dramatisering "Frå Skotteåre" var det i forkant en nokså opphetet diskusjon om de skulle legge seg i stilling i Rosten (mellom Sel og Dovre) slik Lars Haagaa opprinnelig ville.
Det er vanskelig å si noe om hvor historisk riktig dette er - da mye av det som i dag fortelles om skottetoget ikke bygger på skriftlige kilder fra den tiden dette skjedde - men baserer seg på muntlig overlevering.

En del myter/legender/sagn? knyttet til skottetoget vil bli diskutert senere i dette opplegget.

At vi får en så rik flora av muntlige overleveringer/myter?/legender? knyttet til skottetoget og slaget i Kringen - sier imidlertid også noe om hvilken betydning det som skjedde hadde for nordmenns bevissthet og selvfølelse i ettertid.

 
       
 


Kartet viser tettstedet Sel i dag - med Romundgard, Laurgard, Ullsvollen og Olstad.
Øystein Ulen har litt sørøst for Romundgard bygd opp middelaldergården Jørundgard med 16 hus og stavkirke.

 


Romundgard i dag.

       
 
 
  Drikkelag

Uten problemer forløp ikke kvelden. Angell (s52) forteller at en del av mennene fikk tak i noen tønner øl på en av gårdene og begynte å skjenke hverandre slik at mange ble fulle. Heldigvis fikk lensmannen og noen av de mer fornuftige utpå morgensiden den 25. slått tappen hardt i tønnene - og deretter saget den av så nær tønna at en ikke fikk den ut igjen. Slik ble det slutt på drikkingen. og bøndene kunne gi seg i veg til Kringen.

Dette drikkelaget kunne ha kommet til å koste bøndene dyrt.

Angell forklarte dette med at når dølene møttes ville de "by hverandre det som de hadde at by paa - og de holdt da like saa godt gilde den kveld - og natten med"

Noe mer sannsynlig er det kanskje at enkelte følte et behov for å drikke seg til mot på en kveld som denne?

 
 
 

Kartet viser Sel (den øverste pilen) - Bøndene samlet seg der ved Romundgard og Laurgard om kvelden den 24. august.
Neste dag kom skottene til samme sted. De skal ha gått opp på vestsida av dalen og kommet ned til Sel over Horgen (Horgesetrene)
for å unngå et mulig bakholdsangrep i Rosti (Rosten). De overnattet ifølge overleveringen på Romundgard natten
før slaget i Kringen (den nederste pilen på kartet).
 

Utsikt ned mot Nord-Sel og Selsmyrene fra Horgen - lengst sør i dalen ser vi Selsverket (like ved dagens Otta)
 -Kringen ligger noen få kilometer sør for Selsverket og Otta

 
 
 
 
Tirsdag 25. August  -  Hva gjorde bøndene?
 
 
  De dro omlag 15 km sørover til  Kringen.
Krag (1838) forteller det slik:

"Bønderne begave sig derpaa sydefter 11/2 Miil, og standsede endelig ved Kringlen, hvor de besluttede at oppebie og angribe Skotterne. Stedet ligger i Bredenbygd i Sells Annex, Vaage Præstegjeld, og er en Bjergskraaning, hvorover Veien gaar. Ved Foden af denne Skraaning, som paa flere Steder er overmaade brat, rinder Laagen. Veien var dengang kun en smal Sti eller Ridevei, men er siden bleven forandret og udvidet til en Hovedvei. Terrainet er ellers siden 1612 bleven noget forandret især ved Jordskred i 1789, hvorved det er blevet mindre brat. Ogsaa mere Skov var der da end nu. Stedets Navn skrives almindeligst Kringlen, under hvilken Benævnelse det ogsaa er bleven meest kjendt; i Almuesproget kaldes derimod Stedet: Kringom eller Høgkringom*). De Bønder, som her havde samlet sig, vare fra Vaage, Lessø, Fron og Ringebo. Saavel Slange som Edv. Storm beretter, at ogsaa Bønder fra Lom vare med"

*) Stedet har faaet Navn af Veiens Omdreining langs Fjeldet, eller af at Veien mellem Gaardene sønden- og nordenfor her gaar omkring de derværende Bjerghammere; thi vort ”omkring” hed i gamle Dage, som tildels endnu i Bondesproget, kringum; ligesom Ordet Kringla i det oldnorske Sprog betydet en Kreds, en Runding.

I tillegg til de bøndene som nå var i Kringenområdet hadde bønder fra Gausdal og Øyer samlet seg ved 'Bægilsklev/Bæggersklev' i Ringebu, omlag fem og en halv mil lenger sør. Disse ble ledet av fogden Lars/Laurits Gram.

Bøndene i Kringen ble ledet av Lars/Laurits Hage, lensmannen på Dovre, og Peder Randklev som var lensmann i Ringebu.

I Kringenområdet gjorde de seg nå klare til å ta imot skottene.

 

 
 
 
 
 
Tirsdag 25. August  -  Hva gjorde skottene?
 
 
     
     
 

Klikk her for å lese om forberedelsene til slaget, selve slaget - og det som siden skjedde

-----------  ooooo  -----------

 

 
 
 
     
 

Kringen, Kringom, Kringlen, Kringelen, Kringane

 
     
 
 
 
  Kringenslaget omtales med forskjellige ordvalg opp gjennom historien - og også i dag.

Lokalt er vel den vanligste uttrykksmåten "Slaget i Kringom". Ofte forekommer også "Slaget ved Kringen" og "Slaget i Kringen" (i betydningen Kringenområdet). Krag benytter "Slaget ved Kringlen" og Teigum "Slaget ved Kringane". Angell (om Christian August) skriver: "Slaget ved Kringelen".

I sammensetninger benyttes vel i dag Kringen-, f.eks. Kringenstøttene, Kringenslaget, Kringenområdet etc.

 
     
                   
     
 
 
     
 

Støttene

 
     
 
 
 
  Støttene i selve Kringenområdet:  
     
  Les om støttene i selve Kringenområdet her  
     

     
 
 
     
  Sinclairstøtta ved Vik i Kvam:  
 

  "Følgende har jeg fra Ole Øyen fra Kvam som selv deltok i arbeidet på 1890-tallet", forteller Jon Selfors:
 
 
 
Minnesteinen på Sinclairs grav er laget av Per Hanson Lien, og reist i 1860 til 250 års-markeringen i 1862. Det sto en tretavle på graven før dette. Den befinner seg i Gudbrandsdal Krigsminnesamling på Kvam. Kopi av denne, laget på Maihaugen står utstilt i samlingen "Skottetoget 1612" ved Vertshuset Sinclair.

Støtta er reist av bygda / gårdene i Kvam, og betalt med midler fra "Kollokassa", dvs avgifter som var betalt av gårdene i et sameie.

Per Hanson Lien fikk som betaling for arbeidet at han slapp å betale avgift/husleie i 3 år. Jeg har så langt ikke funnet hvilket steinbrudd den kom fra.
Han (Sinclair) ble gravlagt i uinnvigd jord dvs utenfor gjerdet til den gamle kirkegården ved Vik. Levninger og minnesteinen ble flyttet noen meter i forbindelse med arbeid med jernbanen på 1890 tallet.

 

 
  Flytting av Sinclairstøtta ved Vik i Kvam (1895-96)  
     

  Det fortelles at da jernbanen ble forlenget til Otta i 1895-96 - måtte Sinclairstøtta og Sinclairs grav ved Vik i Kvam flyttes noen meter for å gi plass til den nye traseen. Bildet over skal være fra dette arbeidet. (Bildet er utlånt av Jon Selfors)

Vik ligger en km sør for Kvam sentrum.
 

 
     
 
 
     
  Noen av kildene - og andre beretninger om skottetoget på Internett - en foreløpig versjon - ufullstendig og i stikkordformat - kildene her linkes ofte direkte inn i teksten på nettsidene:

Krag, Hans Peter Schnitler (redaktør)  Sagn, samlede i Gudbrandsdalen om slaget ved Kringlen den 26de august 1612, og udgivne i forbindelse med hvad historien : beretter om denne tildragelse

Henrik August Angell: "Skotteferdi - eit 300 aars minne 1612-1912" (sidetallene refererer oftest til nyopptrykket "Skottetoget - et 400aars minde" ISBN 978-82-994360-1-4)

Sjur Lonbakken: "Gje ly', godt folk, no er fiende kome i lande!" Slaget ved Kringen 1612  (2007)

Andreas Austlid : Sinklar-soga 1924

Andreas Austlid : Sinklar-soga 1899

Historien om den skotske ekspedisjonen til Norge i 1612 - av Thomas Michell, norsk utgave 1997 (ISBN 82-994360-0-1)

http://www.archive.org/details/historyofscottis00michuoft (engelsk utgave)

Når det gjelder Thomas Michell bør en vel legge til at hans bok ble skrevet og utgitt i en tid da den svenske kongen også var konge over Norge (1886). Han fremhevet - og hadde funnet fram til kilder som kanskje kunne gi beretningen en vinkling som passet den svenske kongen bedre. Han har da også tilegnet boken til Hans Majestet Oscar II, konge av Sverige og Norge ... "with the deepest gratitude and the most profound respect of the author".

Hans beretning er imidlertid viktig - den baserer seg i større grad på de tidlige skrevne kildene - og avviser stort sett de muntlige overleveringer i Gudbrandsdalen som Krag har samlet.

Når det gjelder noen av de norske beretningene, f. eks. Austlid må en også si at de er farget av den tiden de ble skrevet  og forfatterens ønske om vinkling av stoffet.

Rasch-Eng: Skottetoget 1612

'Kringenslaget og segna om velta' av S. Rudin (Årbok for Gudbrandsdalen 1953 s. 39ff.)

Ivar Kleiven: "Frå Skotteåre".

Ivar Teigum "Bygdebok for Vågå og Sel"

"Århundrets døler" ISBN 82-7847-049-9 (side131):
Hans H. Lie var tilstede ved 300-årsmarkeringen i 1912 og fotograferte det som skjedde

Dr.phil. Fartein Valen-Sendstad:  "Næringslivet i Oppland på 1800-tallet" (Artikkel i boka "Oppland fra istid til nåtid", utgitt av Opplandsbanken i 1979 - uten ISBN-nummer)

 
     
  Nicolai Christian Lassen: Dagbok fra 1777 over en Rejse igjennem Guldbrandsdalen (Utgitt av Gudbrandsdalens Historielag i 1933)  
     
  http://www.dhm.de/ausstellungen/mythen/glaubeb.html  
     
  Årbok 2009 Gudbrandsdalslaget (i USA) Volume 25 Centennial Yearbook ISBN 978-1-57579-395-5  
     
  "Forsvaret fra Leidang til totalforsvar" ved Ersland, Bjørlo, Eriksen og Moland (PDF-dokument på nettet)  
     
  Karsten Alnes: Historien om Norge  
     
 

http://www.rejsende.dk/norge/skottetoget.htm

http://en.wikipedia.org/wiki/Clan_Ramsay

http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Kringen

http://www.electricscotland.com/history/articles/norway1612.htm

http://www.archiveshub.ac.uk/news/0500beveridge.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Parliament_of_Scotland#Origins

http://rodneymackay.com/druidheachd.pdf/druidc.pdf (Veirkalv)

http://www.maritimt.net/arkforsk/norskem.htm (Gamle norske måleenheter)

http://old.genealogi.no/kilder/prillarguri.htm (Lars Løberg - om Pillarguri og slektskretsen hennes)

 
     
  Se også følgende side med opplysninger om litteratur  knyttet til "Skottetoget" og "Slaget i Kringen": Litteratur  
     
 
 

Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012

 
 
                   
                   
 

Skottetogsidene ble lagt ut på nettet 12. november 2010.            Denne siden ble sist oppdatert: 20. juni 2014

 


Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag
www.otta2000.com